1940‑BEGYNNELSEN PÅ NOEN VONDE ÅR

I nyhetssendingen fra NRK klokka 22 mandag den 8. april ble det meldt at et transportskip var torpedert utenfor Kristiansand og at et antall døde som alle bar en bestemt uniform," var brakt i land. Klokka 01.20 varslet luftvernsirenene i Oslo om at fremmede fly kom innover norsk område.

Om morgenen, tirsdag den 9. april, var den store trafikken på Hadelandsveien det første vi la merke til. Biler av alle slag tok seg sakte nordover, nesten i kø. Her var det tydeligvis mye folk på farten, og ikke minst å forundre seg over var det store antall av folk i alle aldre som satt p å åpne lasteplan i det skarpe vårværet. Det vi her så, var en del av Oslos befolkning på flukt vekk av frykt for tyske flyangrep. Det idag velkjente ordet evakuere hadde vi den gang ikke hørt så mye, men nå lærte vi hva dette ordet innebar.

Spørsmålet nå var å skaffe husrom til alle disse menneskene. En del av dem klarte å styre sin ferd til familie og kjente i vår bygd og lenger nordover. Disse var det jo ganske greit for, men for dem som måtte banke på hos fremmede, var det ikke så enkelt, samtidig som det heller ikke var det for dem som skulle ta i mot. Forsamlingshus, skoler og til og med kirker ble nyttet som overnattingslokaler. At vinteren hadde vært ganske snørik og vår og smelting lot vente på seg, var faktorer som bidro til å gjøre evakueringen særlig tung for eldre og sykelige av alle slag. Mange kom formelig vassende i snøvann inn til gårder og hus der det var mulig å ta inn. Med de den gang enkle vann og sanitærforhold vi hadde i bygda, var det rart det gikk så pass bra som det gjorde.

Noe flyangrep ble det ikke, og etter en åtte til ti dager begynte iallfall mannfolkene å reise tilbake til sine hus og leiligheter i Oslo. Selv om vi der og da ikke så særlig mye av krigens gru, var det tydelig hos en del mennesker stor angst å spore for hva de kommende dager og uker kunne bringe

Bombingen av Kjeller flyplass

Ikke langt fra Nittedals sørgrense ligger Kjeller flyplass. Dette var vår første militære flyplass. Den ble åpnet i 1912. Plassen var ennå 1 1940 den viktigste basen for Hærens Flyvåpen, som var navnet på den delen av vårt forsvar som i 1944 ble vår tredje forsvarsgren: Luftforsvaret. Som ved så mange av våre militære etablissementer var en heller ikke på Kjeller klar til å møte den fienden som overfalt oss. Hærens Flyskole og Speidervingen, som var Flyvåpenets avdelinger der, var jo ingen kampenheter. Bestilling i England av nye Gloster Gladiatorjagere var gjort, og en del av dem var kommet til landet, men mesteparten var umontert i aprildagene. På den ett år gamle Fornebu flyplass var det imidlertid oppsatt en jagerving. Dette var kampklare jagerfly som senere ble brukt mot tyskerne.

Mye av Søndre Nittedal har klar siktelinje utover mot Kjeller, og her var vi om morgenen den niende vitner til et virkelig luftangrep. Store fly med det tyske krigskorset på skrog og hale svingte innover området. Slike "storfugler" må jo ha litt plass å snu på, så flyene var lette å identifisere når de gjorde svinger oppover dalen. Det var fly både av typene Heinkel og Messerschmidt ‑ navn vi senere skulle bli svært så fortrolige med. Tunge drønn ble hørt da flyene gjorde sine svinger innover plassen, og i samme draget kom den iltre lyden av plassens luftvernskyts. En del både brann‑ og små sprengbomber ble sloppet. Disse forårsaket mange branner i flyskur og hus, men merkelig nok ble ingen mennesker drept eller skadet, forteller en som var med i forsvaret av plassen. De fleste av plassens fly var evakuert før angrepet kom ved åttetiden. For flyskolens vedkommende var dette alt gjort kvelden før. Sjefen, rittmester Harald Normann, flyttet da flyene ut til Gansvika i Fet på den ennå islagte Øyeren. Tidlig om morgenen durte noen av Speidervingens fly over en sovende bygd. Kaptein Ole Reistad hadde beordret dem til midlertidige oppholdssteder på Østlandet. Ett av dem var Steinsfjorden på Ringerike

Etter at flere bølger med fly hadde gjort sine svinger over plassen, stilnet det etter hvert av. Ingen av de tyske flyene forsøkte å lande, men natten etter ble plassen besatt av tyske tropper. Mokka 14.07 ble det sendt melding fra Oslo til Kjeller luftkommando om at overgivelsen av Oslo også skulle gjelde Kjeller. Dette og noen feilmeldinger ellers førte til at sjefen for de norske styrkene, generalmajor Hvinden Haug, nå så seg nødt til å oppgi sin første forsvarslinje, som var Nitelva. Dette var vel grunnen til at en tysk støttropp kunne komme gjennom ved Kjellerholen. Den tyske flyattacheen i Norge, kaptein Spiller, førte, med kaptein Walther som militær leder, troppen helt fram til Midtskogen på riksveien mellom Hamar og Elverum med det formål å fange konge og regjering. Forsøket lyktes ikke, tyskerne ble stoppet av norske styrker og Spiller ble så hardt skadet at han døde på Hamar sykehus dagen etter. Spillers gruppe ma* ha passert Gjelleråsen ganske tidlig på* kvelden den niende, siden de nådde Midtskogen litt over midnatt.

Nesten‑trefning ved Slattum‑brua

Søndre del av bygda gikk imidlertid ikke helt fri for militær aktivitet. Om morgenen den niende kom en liten norsk militæravdeling på 12‑13 mann til Slattum‑brua og gikk i stilling ved Holmeruds gård, like ved brua. Det er rimelig å anta at posteringen av denne gruppen var et ledd i sikringen av første forsvarslinje. Gruppen ble ledet av de to unge befalingsmennene Tarald Weisteen og John Schou. Sistnevnte omkom under flyvning i England i 1941. Weisteen var krigsflyver ved norske og engelske avdelinger og gjorde en fremragende innsats. Han er nå pensjonert oberst i Luftforsvaret og mintes denne episoden i en telefonsamtale for en tid siden. ‑ Vi hadde blant annet med oss en coltmitraljøse som var demontert fra en Fokker. Denne fikk vi laget en trefot til og fikk den i stilling ved gården. En post var satt ut på andre siden. Det kom ingen tyskere, og utpå dagen kom vi oss tilbake til Kjeller igjen, sier Weisteen.

Det gikk mot kveld denne aprildagen, og med mange forvirrede sanseinntrykk kunne nittedølingene som alle andre rundt i landet, klokka 19.30 høre Vidkun Quislings tale i radio om at han hadde dannet regjering med seg selv som stats‑ og utenriksminister. Deretter fulgte en oppfordring til "alle nordmenn om å vise ro og sindighet". Med dette var en både uhyggelig og uforglemmelig dag til ende, og både fastboende og evakuerte fant sitt sengeleie for natten. Men om søvnen meldte seg så fort akkurat den kvelden, er vel lite trolig.

Hvor blir det av tyskerne?

Den 10. april opprant ikke så ulik dagen i forveien. Hadelandsveien var igjen full av evakuerte. Den såkalte panikkdagen i Oslo hadde begynt. Det gikk rykter om at byen ville bli bombet av engelskmennene, og at alle måtte være ute innen klokka 12.00. Hvor dette ryktet kom fra, har en aldri klart å oppspore. Noen mente tyskerne selv var opphavet til det. Kanskje ville de ikke ha så mange skuelystne til arbeidet med blant annet å bringe alle de døde fra Blücher inn til Oslo havn.

De neste ukedagene ble ikke så dramatiske. Det ble nærmest et antiklimaks til dagene 9. og 10. april. Ingen fiendtlige avdelinger var erina observert på Hadelandsveien, men noe tysk flyaktivitet var det. Folk gikk i uvisshet og var spente. De visste ingen ting om de norske forsvarstillingene som ble forberedt litt nord for kommunegrensen. Nasjonalt var det bare den tysksensurerte oslokringkasteren som sto for informasjonen. Uvissheten om hva en krigssituasjon var og samtidig iveren etter å gjøre noe selv, kom til uttrykk hos en lokalpolitiker som sa: Vi får vel få oss et gevær og gjøre noe vi også". Men vi vet jo at skjebnen til sivilister med våpen i hånd ‑franktirører ‑ aldri har vært annet enn døden hvis de ble pågrepet.

I dagene som fulgte kunne en i forretninger, postkontorer og andre steder der folk kom sammen, lese kunngjøringer fra okkupasjonsmakten om at "Skutt blir den som ... og så fulgte det en opplisting av en rekke punkter med "forbrytelser" som ville bli straffet slik som beskrevet. Kunngjøringene var undertegnet av selveste Oberbefehlshaber, general Nicolaus von Falkenhorst, som da hadde opprettet sitt hovedkvarter på hotell Continental i Oslo.

Det gikk mot slutten av denne dramatiske uken, og vi skrev søndag 14. april. I skumringen kom en rekke biler sakte rullende nordover dalen. Maskingeværer var klargjort til bruk, men ennå hadde ingen norske forsvarere vist seg, så kolonnen fortsatte sin dystre ferd nordover uten at noe hendte. Ved jernbaneundergangen ved Stryken ble det bråstopp. Det at disse troppeenherene og alle de som kom i dagene som fulgte, passerte gjennom var kommune, gjør at vi lett ser på disse trefningene som fant sted rett nord for oss, som "var" krig. Norske avdelinger hadde noen dager i forveien forberedt og laget en veisperring her av nedfelte trær. En forhugning heter dette på militærspråket. Fra norsk side ble det åpnet ild med mitraljøse, og tyskerne kom seg fort ned og ut av bilene, men flere ble truffet. Løytnant Philip Hansteen var den norske befalingsmannen som på grunn av kompanisjefens sykdom måtte overta kommandoen her. Han kom seg fram til sperringen og fikk oversikt. Anropet hans om de på andre siden var norske, ble besvart med en byge først fra ett så enda ett maskingevær. Tyskerne hadde i mørket krøpet over tømmersperringen og var faretruende nære. Nordmennene skjøt en stund, men fikk så problemer med sine våpen. Også flere framstøt fra tyskernes side med å vasse ut i snøen gjorde det hett for nordmennene, så løytnant Hansteen ga ut på natten ordre om tilbake trekning fra stillingene. Hansteen var også svært aktiv i dagene som fulgte, men litt senere falt han i lia ovenfor Bjørgeseter.

Dagen etter, den 15. april, rykket tyskerne videre nordover, og ved 12 tiden braket det løs ved Harestua. Her besto det norske forsvaret av dragoner (kavalerister) og bakkepersonell fra Kjeller, men avdelinger fra Infanteriregiment nr. 4 kom og til. Tyskernes angrep langs riksveien ble møtt av hard motstand, og skytterne var sa ivrige at befalet måtte holde igjen på ammunisjonsforbruket. Men også her ble presset så stort at nordmennene måtte foreta en ordnet retrett. Løytnant Erling Hellesjø gjorde her en fin jobb i det han et par ganger var framme og fikk berget nordmennene bakover. Etter kampene lå tre falne nordmenn igjen, mens to ble såret. Fiendens to bataljoner oppga sine tap til 15 falne og 16 sårede.

Hellesjø må sies å være nittedøling i det han hadde sine ungdomsår på Øvre Hauger gård. Han hadde gått befalskole, og arbeidet senere i politiet ved Romerike politikammer. Hakadølingene var sterkt representert i disse trefningene og i nabobygdene. Stein Langebraaten nevner disse: Erling Hagen, John Stakvik, Ivar Bekkedal, noen av de sju Elvenesbrødrene og Hans Bekkkelund med sin bil ‑ alle var de med. Ottar Kongsskog deltok i felttoget fta Stryken og helt til Åndalsnes. Men vi hadde også sambygdinger med som alt hadde krigserfaring. Her tenker vi på de tre finlandskjemperne ‑ som vi alt har nevnt. Vi nevner også med det samme to hakadølinger som var med andre steder på Østlandet: Martin Waal var flysoldat på Kjeller, og Arne Fredriksen deltok som artillerist ved Fossurnavsnittet i Østfold.

Neste dag, tirsdag 16. april, var tyskerne tidlig i aktivitet. Sør for Grua ble det kjempet hardt, og den såkalte Roa‑gruppen, under ledelse av major Hermansen greide å oppholde og stanse det fiendtlige angrepet. En sterkere forsvarslinje var nå etablert ved Bjørgeseter. Her var de norske styrkene satt sammen fra flere avdelinger og utgjorde tilsammen rundt 500 mann med ca 400 i reserve. De tyske bataljonene under oberst von Zanthier angrep vaktlinjen ved Hanakne da det lysnet. Kampene tiltok utover dagen og var på det hardeste mellom klokka 13 og 15. Nordmennene sto temmelig fast i sine stillinger, og et motangrep ble til og med forberedt, men mislyktes. I sin rapport sier oberst Zanthier at forsvarerne her var sportstrente tropper. De kjente lendet, og det oppveide mangelen på militær opplæring. Det var tungt føre med en plussgrad og tett snødrev, så det var ikke lett å holde forbindelsen mellom avdelingene. Tyskerne presset på utover dagen, men nådde ikke fram med sine angrep. Fra fiendens 163. divisjon, som sto under kommando av general Engelbrecht, ble det krevd mer kraft i angrepene, og nye styrker ble satt inn. (1 parentes kan nevnes at på østsiden av Mjøsa rykket general Pellengahr fram. Det var disse to generalene som delte Østlandet mellom seg.)

Ut på kveldssiden ble det observert at tyskerne var i ferd med å fa, flere maskinvåpen i stilling. De norske guttene var nå så slitne at de nesten segnet, da et par skudd fra en norsk kanon fikk fart på dem igjen. Men etter dette stilnet det av, og klokka var blitt 20. Nordmennene fikk nå uventet beskjed om retrett. Forholdet ved andre fronter gjorde denne ordren nødvendig. Fem nordmenn falt denne dagen, og fem ble hardt skadet. Av tyskere falt det tolv, men antall sårede ble ikke oppgitt.

Det var nå gått over en uke siden overfallet startet. Kampene fortsatte videre nordover, og parallelt med det som her er skildret, foregikk det harde kamper på Sollihøgda og på Ringerike.

Store militærtransporter gjennom bygda

Etter at de første tyske avdelingene kjørte gjennom bygda 14. april, ble det i de nærmeste dagene virkelig fart i transportene. Det meste foregikk med rekvirerte norske biler, og det var sporveisbusser fra Oslo som mest ble brukt. I noen av dem var setene fjernet så de kunne brukes som ambulanser. Disse hadde store skilt foran der det sto Ullevål Krankenhaus. Dessuten hadde de store røde kors på sidene. Det kom også lastebiler med barkvister og lave presenninger over. Dette var de falnes siste ferd til krigskirkegården som tyskerne anla på Ekeberg.

At invasjonshæren ikke bare var motorisert, fikk vi et klart eksempel på sent en kveld disse dagene. Det kom en enorm hesterekke forspent kanoner og tren‑vogner. De gjorde en stans, og de første hestene sto ved Kirkeby i Nittedal og de siste ved Hagan. Om morgenen lå flere utkjørte store ardennerhester i veigrøftene nordover dalen. De gårdene som lå nærmest veien, fikk besøk denne kvelden. Det var særlig får tyskerne ville ha. Etter de første par ukene avtok transportene, men det var en del trafikk så lenge felttoget i Sør‑Norge varte.

Historien gjentar seg, sier vi, og det ligger fristende nær å trekke en liten historisk parallell. Tankene går tilbake til 1716, under Den store nordiske krig. Da ble vi også invadert, og fienden var svenskene. I mars dette året dro 500 karolinere. det var navnet på Karl den tolvtes soldater, gjennom bygda. Men trefninger ble det ikke før de møtte Gregers Granavolden og hans bønder på Harestuskogen.

Den første krigssommeren

Våren 1940 gikk over i sommer. Bøndene sådde sine 'åkrer som vanlig, men brødmelsituasjonen førte til at det ble sådd stykker med hvete på de fleste gårdene. Vanligvis var bygg og havre de rådende kornsorter hos oss. Mang en huseier med en hageflekk var også ute og satte poteter. Grønnsakdyrking ble det også fart på. Rasjonering av matmel var vi alt litt fortrolig med, for høsten 1939, straks etter krigsutbruddet ute i Europa, ble det utstedt anvisninger på mel, men dette var ganske rommelige tildelinger, og hensikten med det var å hindre storhamstring av melvarer.

I de besatte områdene av landet ble det ingen 17. mai feiring, og skoleplassene lå stille og tomme. Flaggstengene sto nakne, og fra det ennå frie Norge, fra Tromsø, leste Nordahl Grieg diktet:

I dag stå flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær
Men nettopp i denne timen
Vet vi hva frihet er

Samfunnet kom seg ganske fort etter sjokket og var snart i funksjon igjen. Skolene kom forholdsvis raskt i gang igjen i bygda, men i en del byer var skolene lukket til helt fram mot sommerferien. En bestemmelse som antagelig vakte stor glede blant mange elever, var at examen artium og middelskoleeksamen ble sløyfet. Over 3000 artianere og 9000 middelskoleelever fikk sin eksamen på grunnlag av standpunktkarakterene. I juni måned spraket radiosendingene mot oss om tyskernes erobringer, og det var pessimisme å spore blant folk. Særlig gjorde Frankrikets fall et sterkt inntrykk med påfølgende innmeldelser i Nasjonal Samling i bygda vår.

Det gikk ikke lang tid før nær sagt alle matvarer var rasjonert. I avisen kunne vi daglig lese om nye rasjoneringsbestemmelser. Den 24. juni ble for eksempel smør‑ og margarinrasjonering innført over hele landet, mens en til da hadde hatt lokale bestemmelser. 45 gram smør eller 35 gram kunstspisefett var rasjonen pr. person pr. dag. Kommunale forsyningsnemnder var opprettet i alle kommuner alt høsten 1939, og disse ble utover våren 1940 forsterket både med bemanning og kontorplass.

I Nittedal hadde vi det gamle kommunelokalet med kontorer i første etasje og vaktmesterleilighet i annen. Noe plass til en stadig mer voksende forsyningsnemnd var det ikke der. Spørsmålet ble løst ved at det rett sør for kommunehuset, ble reist en brakke. Dette huset ble, som mange sikkert husker, populært kalt "forsyningsbrakka' og den gjorde god tjeneste i den kommunale administrasjon også i mange etterkrigsår Lysverket og kulturkontoret er blant dem som har holdt til her. De nyansatte i forsyningsnemnda kom nok for det meste fra kretser der NS‑ medlemskapet var i orden, eller de var i alle fall sympatisører. Men lederen av kontoret, som hadde hatt stillingen fra høsten og vinteren før, fortsatte en tid etter okkupasjonen før han gikk ut av tjeneste.

En ikke uvesentlig tid under krigen gikk med til å stå i kø. Det ble en vant med fra starten, og etter som forsyningene ble mindre, bare økte køståingen. Når utdeling av rasjoneringskort var kunngjort, samlet folk seg på plassen ved kommunehuset, og snart snodde køen seg langs veggen av brakka og langt bortover plassen. Det var gjerne husmoren og noen ganger de største barna som fikk jobben med å stå i kø. Familier der begge var i arbeid, var det lite av dengang. Rasjoneringskortene som ble utstedt, gjaldt for en vare og hadde inndeling med merker som ble klippet når en kjøpte for eksempel et brød. Kortene skulle vare en bestemt tidsperiode som kunne være tre måneder. Det skulle imidlertid ikke gå lenge, før vi kunne lese i avisen om fusk med utdeling av rasjoneringskort.

Innbrudd hos de lokale forsyningsnemnder var ikke uvanlig, og vår bygd var ikke noe unntak. Hva vi hadde i vente når det gjaldt matvaresituasjonen, kunne vi lett tenke oss da rasjonen på så viktige varer som brød, sukker og kaffe ble satt ned fra 30. september. Fra da av var tildelingen til hver person 200 gram sukker og 60 gram kaffe pr. uke. Av brød fikk vi 200 gram pr. dag. Tekstilvarer, klær og sko, ble det også rasjonering på utpå høsten. De klesplaggene som var å oppdrive i forretningene, ble etter hvert ispedd cellull. Etter den første vasken var disse plaggene et ynkelig syn. De hang rett og slett ikke sammen. Trebånnstøvler til arbeidsbruk fantes det noe av, men de var ikke særlig populære, og folk prøvde helst å greie seg med det de fikk på anvisning.

Blendingspåbud

Så snart det begynte å bli mørke høstkvelder i august, kom påbud om blending. Det ble innført "sommmertid" med flytting av klokka en time fram fra 10. august, noe som gjorde dagen litt lengre. Her var det tydeligvis tenkt på landbruket, der dagslyset kom godt med under innhøsting av livsviktige produkter. Men når kveldsmørket kom, skulle by og bygd være mørklagt. Hadde en ikke mørke nok gardiner å rulle ned, måtte svart, halvstiv papp innkjøpes. Dette stiftet vi på en gardinstokk som vi hengte opp foran de vinduene der vi måtte ha lys i rommet. Dette blendingspapiret ble fort utsolgt i forretningene, men ganske raskt var det å finne i hyllene igjen. For oss som brukte det, var jo dette en engangsanskaffelse, og hver og en hadde etter kort tid rigget seg til med det nødvendige blendingsutstyr. Dårlig og mangelfull blending ble det slått ned på. Lensmannen gjorde runder med sin bil med blendingslykter for å se om bygda virkelig var mørklagt. Var ikke blendigen i orden, ble det etter en advarsel ilagt bot. Og det ble i sannhet en mørklagt bygd vi fikk i de årene krigen varte.

Nå var vi i bygda vår egentlig ikke bortskjemt med veibelysning. Den enkle lyspæra som hadde gitt en smule belysning på hver holdeplass, ble selvsagt svart, og for dem som av en eller annen grunn måtte ferdes utendørs, ble det en famling i mørke. For mange var situasjonen i seg selv, med okkupasjon og fremmede soldater i landet, mer enn nok til å skape spenning og uhygge i kropp og sjel. Med kombinasjonen krig og total mørklegging ble denne uhyggestemningen bare forsterket. Fra Oslos mørklagte gater ble de villeste historier fortalt, men ofte med et komisk islett. Det var bare for den lille minoritet av kriminelle en slik situasjon var ønskelig.

Et nytt arbeidsmarked

I arbeidslivet var vi enda i den gamle tiden med et enormt forbruk av manuell arbeidskraft. Særlig gjaldt dette i gravings‑ og sprengningsbransjen, og når det gjaldt reising av boliger og industribygg. Straks våre nye makthavere hadde att etablert seg, tok de til å bygge ut sine erobringer. Vi var i starten av virkeliggjørelsen av det som skulle bli 'Festung Norwegen." En slik utbygging nær oss som fikk stor betydning for arbeidstakere i Nittedal, var den tids "Gardermoutbygging". Det var okkupantene som omgjorde og begynte omformingen av den gamle eksersersplassen Gardermoen til flyplass. At mange av de samme nittedø'llngene som hadde avtjent sin verneplikt på denne veldige romerikssletta enten det var 48 dagers sommertjeneste eller mer, senere i livet skulle få godt betalt arbeid nettopp på dette stedet, hadde vel ingen tenkt seg.

Mange både fra Nittedal og Hakadal fikk utover sommeren og høsten sin arbeidsplass på Gardermoen. Mange kom dit som dirigert arbeidskraft, men også mange gikk frivillig inn i det. At de gikk i fiendens tjeneste, hadde de vel ennå ikke rukket å tenke på. Den siden av saken ble både for arbeidstakeren og samfunnet omkring klarere først etter en tid. Pengene gled raskt inn; 11 seddelpressa går", sa man med et flir, for det var en velkjent sak at tyskerne trykket pengesedler i mengdevis. Utover sommeren ble "tyskerarbeid" så populært at mange forlot sine arbeidsplasser og begynte på tyske anlegg fordi de der tjente bedre. Flere norske entreprenørselskaper påtok seg arbeidsoppgaver for tyskerne, og uttrykket "brakkebaroner" ble skapt på denne tiden.

På Gardermoen gikk utbyggingen for fullt søndag som hverdag. Dette kunne vi selv iakta da vi på trådsykkel besøkte Gardermoen en søndag senhøstes 1940. Start og landingsbaner ble laget, og til dette ble bl.a. kraftige trelemmer en del benyttet. Arbeidskraft til bygging av flyplasser trengte tyskerne mye av, for utover krigsårene ble det både på Rygge og på Lista bygd militære flyplasser. Mange nordmenn, også fra vår bygd, arbeidet nok for tyskerne under hele krigen, men det var i begynnelsen vi hørte mest om det. Siden ble det mer en del av arbeidslivet i krigsårene, og ble vel ikke virkelig aktuelt spørsmålet om hvor rett eller galt dette var, igjen før under rettsoppgjøret etter frigjøringen. I saker om økonomisk landssvik gikk bølgene høyt. Mange av selskapene som deltok, var hverken sympatisører eller nazistiske. Her var det profitten som telte.

Sperreballong

Dette året opplevde vi sperrebalongene for første gang. Høsten 1940 og fram mot 1941 foregikk det som ble kalt "slaget om Storbritannia". Blitzen" ble det også kalt. Tyskerne gjennomførte på denne tiden massive luftangrep mot London og nærliggende industribyer, først om dagen, men sa også om natten. For å beskytte de livsviktige havneanleggene i London og andre steder i Sør‑England, sendte engelskmennene opp sperreballonger i ganske stor høyde. Ballongene var festet til bakken med lange wirer. Dette hindret de tyske flyene i å treffe sine mål.

I høstmånedene kan veritable høststormer hjemsøke Sør‑England og gjøre stor skade. Dette året rev stormene løs hele svermer av sperreballonger som med vinden ble ført over Nordsjøen og inn over vårt land. Med sine ståltau slepende langs bakken gjorde de stor skade på høyspentog telefonkabler. Hele Aker kommune, som det da het, ble av en slik løsrevet og drivende ballong mørklagt en hel natt. En morgen etter sterk vind om natten, kunne vi, først i litt tåkedis, men senere på dagen i klarvær, observere en veldig ballong over åskammen ved Glosligardene i Søndre. Den holdt seg på samme stedet, så det var tydelig at den hadde hektet seg fast på bakken. Sent på dagen hørte vi spredte skudd fra denne retningen, og neste morgen var det ingen ballong å se. Hvordan den ble "berget", vet vi ikke.

Omtrent på samme tid ble det fra Femundtraktene meldt at et veiarbeiderlag hadde klart å få en slik ballong ned på jorda. Den ble delt opp og forvandlet til regntøy for bygdas innbyggere. Dette var et både sterkt og billig tilskudd i de tekstilfattige tider vi da opplevde. Sperreballongen i lia ved Glosli var en alvorlig hilsen og påminnelse til bygda fra den uhyggelige luftkrigen i Vest‑Europa som da raste. Det var da dette infernoet var over, at Churchill uttalte om sine flygere: "Aldri i de menneskelige konflikters historie har så mange hatt så få å takke for så mye.

Nyordningen i kommunene 1940 ‑45

Gjennom det nyopprettede Innenriksdepartementet under minister Albert Viljam Hagelins ledelse ble det utover høsten 1940 gjort en rekke innledende framstøt som forberedelse til gjennomføring av "førerprinsippet" i kommunene. Dette skjedde gjennom en rekke forordninger som kullminerte i Forordningen av 21. desember 1940

Den myndighet som inntil da hadde hørt inn under formannskap og/eller kommunestyre, skulle nå utøves av ordføreren. Hos ham alene skulle ledelsen av og det fulle ansvar for kommunens forvaltning ligge. Han skulle få seg tildelt rådgivere, men disse behøvde ikke å utgjøre mer enn halvparten og ned til en tredel av representanttallet i det gamle by‑ og herredsstyret. Møtene mellom ordfører og rådgivere skulle hete henholdsvis by‑ eller herredsting. Rådgivernes funksjon framgikk av deres tittel. Avstemninger hørte heller ikke lenger med i det kommunale styre og stell. Nyordningen skulle tre i kraft fra 1. januar 1941. De sittende by‑ og herredsstyrers funksjonstid uløp ved årsskiftet 1940/41, og ordinære valg skulle vært avholdt høsten 1940. Forbudet mot de politiske partiene hadde forlengst gjort slutt på ethvert håp om valg så lenge okkupasjonen varte. At de nye myndigheter også var opptatt av at det var et visst faglig nivoa, viste seg i det at fungerende rådmenn/kontorsjefer, der slike stillinger fantes. ofte ble oppnevnt som ordførere. Tilslutning til Nasjonal Samlings program var nok en forutsetning for oppnevnelse, men direkte medlemskap ble ikke krevd.

Hovedkilden til kunnskap om nyordningen i vår kommune er herredsstyreprotokollen. Nå er vi imidlerid i den uheldige situasjon at denne protokollen for tiden litt før krigen og inntil februar 1943, ikke finnes. I Riksarkivet er det heller ingen opplysninger å få. Vi må derfor gi et bilde av denne perioden ut fra de muntlige kilder som ennå finnes, men her kan det lett finne sted erindringsfeil og forskyvninger.

Ordfører i 1940 var Henrik Waal fra Hakadal. Av yrke var han murer. Han var valgt inn i herredsstyret i 1936 fra Arbeiderpartiet. Viseordfører var Alfred Nilsen, bosatt ved Hauger i Nittedal. Han representerte Arbeiderpartiet. I det daglige var Nilsen feiermester i kommunen. Herredsstyret besto den gangen av 21 representanter. På grunn av sykdom trådte Waal tilbake, og Nilsen overtok som ordfører utpå våren 1940.

I Reidar Guriby hadde kommunen en dyktig funksjonær i slutten av 30‑tallet og litt ut i krigsårene. Han hadde sin første tid i bygda på lensmannskontoret, men gikk så over i kommunens administrasjon, og han var kommunens kontorsjef i 1940. Ved overgangen til den nye styringsformen 1940/41 var det Guriby som ble oppnevnt som ordfører. Det var, som vi har hørt, ikke uvanlig at kontorsjefer ble oppnevnt i mange kommuner. Ved det at han fortsatt ble i kommunen en tid og siden ble utnevnt til rådmann på Hønefoss, er det grunn til å anta at han ikke hadde så mange innvendinger til den nye styringsformen.

Fra februar 1943 har vi protokoll fra møtene i herredstinget, og her er det fyldige referater fra møtene. Nå er den ordføreren oppnevnt som kom til a sta som leder av kommunen krigstiden ut. Protokollen sier i innledningsteksten: " Herredstingsforhandlingene fortsetter fra gammel protokoll. De nyoppnevnte herredstingsmedlemmer inntrer fra nå i sine plasser i herredstinget under ledelse av den nyoppnevnte ordfører Harald Dahl". Innkallingen var sendt ut skriftlig, og samtlige møtte. Oppnevningen av ny ordfører skyldes vel at den tidligere flyttet ut av kommunen, men oppnevningen av nye formenn er vanskeligere å forklare.

Av ordvalget er det lett å se at vi er over i den "nye tid". Ordfører og formenn oppnevnes ‑ det kommunale selvstyre er ute av funksjon. I forordningen om kommunal nyordning het det at ordføreren skulle ha ved sin side rådgivere, og disse skulle kalles formenn. Dette var jo ikke noen ukjent benevning før krigen og heller ikke etter, da jo ethvert medlem av et formannskap heter formann. Nazistene var i mange av sine politiske trekk forsiktige med helt å bryte med det gamle, og det er dette et eksempel på.

At ordføreren alene hadde den hele og fulle myndighet til å avgjøre saker og at han ikke behøvde å drøfte sakene med formennene, viser formuleringer som dette: "Ordførerens vedtak i sak ... eller "Ordførervedtaket i sak ..... Førerprinsippet var innført.

Den som er på jakt etter småpolitiske godbiter i protokollen, blir litt skuffet av lesningen. Noe småplukk av slike saker finnes, men de drukner i mengden av trivielle saker av ren økonomisk karakter. Men vi finner klare eksempler på at vi er kommet over i en noe uvant samfunnsform når et departementsskriv minner om "Ordførerens kontroll med loven om nasjonal arbeidsinnsats", eller når Innenriksdepartementet, som var et svært så aktivt departement, i et rundskriv tar for seg "Regler for politisk bedømmelse av personer i offentlig tjeneste." Det ideologiske var det og tydelig at herredstinget tenkte på da det i november 1944 abonnerte på 25 eksemplarer av bladet "Nasjonalungdommen", til fordeling på skolene og de kommunale kontorer. Noe lignende hører vi også om i en annen sak fra 1944. NS Rikspropagandalederen ber i brev om abonnenter på billedtidsskriftet "Munin". Det ble abonnert på et hefte til hver av de fem skolene. Munin var som kjent navnet på en av Odins ravner, men også navnet på dette nazistiske propagandabladet 

Politikk lukter det også når det kommer "Rundskriv fra Kirke og Undervisningsdepartementet i mars 1943 angående kommunale vederlag for prester som ikke mottar lønn". Dette er det skrevet om senere i forbindelse med kirkekampen.

Vi finner ikke mange saker som angår matforsyningen, men høsten 1944 heter en sak: Potetforsyningen i Nittedal herred. Her Qr Nittedal forsyningsnemnd i oppdrag å sørge for lagring av 150 tonn poteter. I sakene fra ettervinteren 1945 er det ingen som henspiller på krigssituasjonen. Vi føler at vi i saksreferatene liksom skal finne en liten erkjennelse av at slaget nå er tapt, men noe slikt skinner ikke igjennom, Nei, løpet måtte vel bare kjøres til den bitre slutt.

I innledningen til alle møter i herredstinget heter det: "Møtet kunngjort i to lokalaviser og i "Fritt FolV. Sistnevnte var riksorganet for NS. Bladet utkom i Oslo, og etter at Arbeiderbladet var blitt stoppet i august 1940, overtok det dette bladets redaksjonslokaler på Youngstorget. Samlet viser protokollen fra 1943‑1945 at det var forholdsvis fa' møter, men til gjengjeld var hvert av dem nærmest nedlesset med en mengde småsaker. Siste møte ble avholdt 6. april 1945.

Den første krigsjulen

Det gikk raskt mot den første krigsjulen, og det de fleste hadde i tankene, var naturlig nok matvaresituasjonen. Rasjoneringen omfattet nå en mengde varer. I første rekke kom kolonialvarer, de som kom sjøveien, ofte karre, te, kakao og ris. Dernest kom matmel og gryn pluss en del norskdyrkede varer som erter og bønner. Det hørtes fint ut at varer som kjøtt, flesk, fersk fisk og egg ikke var rasjo

nert, men det hjalp ikke stort når tilførslene av disse varene stort sett var stoppet opp. Mange løste problemet med å gjøre avtale direkte med en bonde om levering av kjøtt eller flesk, men alt i november 1940 var maksi malpriser innført og privatavtaler ble gjort ulovlige. Svartebørsomsetning av noe omfang var det ikke ennå. Her i Nittedal som andre steder, ble det anskaffet villagriser der det var mulig å få til husrom for en slik skapning. Hadde en så i tillegg spavendt alle grønne flekker i hagen og satt poteter,

var viktige deler av kostholdet sikret.

julen er en tid for ettertanke, og denne første julen med hærtatt land ble nok for nittedølingene litt spesiell. I mang en familie var det plasser som sto tomme. En kunne være på den andre siden av kloden for å fortsette kampen for landet, en annen i tysk fangenskap eller over grensen til Sverige. Materielt hadde vi det ennå ganske bra, men tanken på dem som ikke var tilstede ved julebordet, var nok det som plaget mest.

Krigen hadde ennå ikke vart lenge, men det altoverskyggende, nagende spørsmålet om hvor lenge dette ville vare hadde forlengst kommet inn i de flestes sinn, og det ble det tyngende spørsmålet så lenge krigen varte. Vi laget oss våre egne svar på dette spørsmålet. Den ukuelige menneskelige optimismen som preget folk i disse årene, kom nok mange til unnsetning. Militært sett var det jo ingen grunn til å se lyst på situasjonen med tyskerne seirende over alt. Når folk i bygda, som stolte på hverandre, snakket sammen, var de gjerne enige om at "far snøen går", eller at "før bladene faller", er dette over. Når så disse målene ikke holdt, forskjøv en dem litt, ganske enkelt, og optimismen levde videre.

Webdesign