1941 ‑ KALDT ÅR PÅ MANGE MÅTER

Vinteren 1941 var sprengkald over hele Østlandet. Kulda fikk vi tydelig merke i bygda vår. Morgentemperaturer på minus 30 var ikke sjeldne. Det var også en snøfattig vinter som førte til dyp tele, som igjen førte til at vannledninger frøs. Noe av Nittedal lysverks fremste oppgave var derfor å tine frosne vannrør. Her gikk det bokstavelig talt så spruten sto. Enten var rørene sprukket allerede, eller så skjedde det noe når tiningen begynte. Dette var lenge før de fine badeværelsenes tid, og de fleste nittedølinger hadde bare en kaldtvannskran på kjøkkenet.

I Oslo gikk det ut beskjed om å spare på strømmen, og for å spare både strøm og brensel, ble skolenes juleferie både i Oslo og Nittedal forlenget til 20. januar. Slike "brennselsferier" hadde vi flere av i kommunen i de krigsvintrene som fulgte. De var nesten like kalde som den første. Natteavstengning av strøm var det også i perioder.

Vareknappheten tiltok og tildelingen av rasjonerte matvarer ble mindre. Enkelte kolonialvarer ble helt borte, og da ble det med større og mindre hell forsøkt å lage erstatninger, eller surrogater, som vi sa. Slik gikk det med kaffen. Det var et par av disse surrogatene som festet seg sterkere i vårt minne enn andre, og som vi hadde personlig erfaring med. Det var først kaffeerstatning av merket ' Trio, ' som vi så i hyllene mens vi ventet på å bli ekspedert i Kirkeby landhandleri. Grunnen til at denne varen huskes så godt, ma* være at den faktisk ikke smakte så verst, og for ikke bortskjemte nordmenn ble den liksom‑kaffen i krigsårene. Det andre produktet var B‑sa'pe, som ved bruk ga vaskevannet karakter av leirvelling, men rene ble vi p å et vis. Husket ble iallfall denne "såpen".

Som ny middagsrett ble fiskepølse lansert, og den kom snart fram på disken i nittedalsbutikkene. Til å begynne med ble fiskepølsene framstilt av håbrandfilet som ble kokt, og den smakte brukbart. Senere gikk en over til andre fiskesorter, blant annet brugde, som er en haifisk, og som det, sikkert med urette, ble påstått var en fisk uten urinutslipp. Da avtok interessen merkbart. Brugde som rent fiskeprodukt, ble også solgt over disk. Da makrellen kom i salg den våren slengte en vittig sjel frampå at den kom nok til å ha hakekors på ryggen denne våren på grunn av all den gode "åten" i Oslofjorden.

Utpå våren var det slutt på det hvite melet. Det fikk en bare kjøpt på røde merker, som var reservert barn og syke. Køståing tok etter hvert mer tid. Hadde en råd, kunne en få folk til å stå i kø for seg. Det ble

Nesten et levebrød for noen få i allfall, etter en annonse i et blad som lød: ”Vi står i kø for Dem".

For lett og raskt å fastslå folks identitet bestemte myndighetene i februar 1941 at alle voksne personer skulle utstyres med legitimasjonskort med bilde. Det skapte ikke lite bryderi bare det å skaffe seg et passfoto den gangen, og deretter var det ny køståing ‑ denne gangen på lensmannskontoret oppe på Haug‑toppen.

Det ble mangel på det meste ‑ også på skillemynt. For å avhjelpe dette ble det utstedt l‑ og 2‑ kroners sedler. Eldre mennesker mintes nå "rødegardister" og "bolsjeviker" ‑ sedler med lav verdi som var i bruk etter første verdenskrig og som gikk ut i 1926. Tyskerne laget nå nye 50‑, 25‑ og 10‑ører som ble utmyntet i sink og 5‑, 2‑ og l ‑ører i jern.

Et sommerhalvår i mataukingens tegn

Våren kom, og betydningen av å ha en jordlapp ble mer og mer klar for folk. Forrige års potet‑ og grønnsakareal ble utvidet, dersom det lot seg gjøre. Mange som selv ikke hadde jord, fikk sette poteter hos en slektning eller god bekjent. Kaniner kunne adskillig flere ha enn de som hadde plass og f6r til en gris, så dette vesle dyret ble et kjærkomment tilskudd i matveien. Ofte var det de litt større barna i familiene som stelte kaninene. Oslofolk med buss eller på sykkel dro opp i liene på begge sider av dalen for å plukke bær. Utpå sensommeren og høsten, ved middagstid lørdag, kunne vi ofte se biler med bærplukkere på lasteplanet fra kjente oslobedrifter som bryggeriene, sporveien og andre på vei opp gjennom bygda eller lengre nordover. De tok natta i det fri og drev sin bærplukking fram til de måtte ta fatt på tilbaketuren i kveldingen søndag.

Etter at kull‑, koks‑ og gasstilførslene ble mindre for til slutt å stoppe helt opp, var det skogsved som ble det sikre brenselet. Hele vedhoggerlag på opp til tjue mann ble fra forskjellige oslobebedrifter sendt opp i Nittedal denne sommeren og også senere, for å hogge og skaffe fram det nødvendige brensel. Det fikk seg anvist hogstfelter, og anselige mengder stokkeved ble fraktet til byen.

Bøndene var den gruppe i samfunnet som forvaltet viktige deler av maten, og jorda deres ble målt og anvisninger ble gitt på hva som skulle dyrkes. Nazistiske kontrollører var med under treskingen om høsten og veide og vurderte kornmengden. Kuer og griser, som var det viktigste husdyra her i bygda, ble opptelt. Det fortelles at like før en slik kontroll en gang, hadde en bonde i bygda tatt fra en gris og plassert den i ei kasse i låven. At ikke alle kontrollører var like iherdige, skjønner vi av slutten på historien, for i det de på vei inn i fjøset passerte kassa med grisen, hørtes mistenkelige nøff, nøff‑lyder. Kontrolløren kremtet litt brydd og sa: Tri kan ikke tru på alt en hører, nå for tida."

Munn og klovsyke hjemsøkte mange gårder i Akershus dette året, og både i Nittedal og Hakadal ble gårder isolert og besetninger avlivet. Dette er jo en meget smittsom sykdom, så strenge kontrolltiltak ble satt i verk. For å drøye pa stråforet fikk bøndene i bygda på landhandleriene kjøpt cellulose både i plater og opphakket. Dyra vendte seg til dette også, og en morgen en bonde i bygda kom i fjøset, hadde ei ku som hadde løsrevet seg i løpet av natta, satt til livs både blendingsgardinen og foringstabellen på veggen.

Den 10. september erklærte rikskommissær Terboven "Civil unntagelsestilstand i Oslo og Aker politidistrikter. "Den ytre årsak var den såkalte melkestreiken. Rasjonering av melk var innført like før, den 8. september, og med dette opphørte melkeserveringen ved en rekke store oslobedrifter. Arbeiderne på Akers Mek. Verksted og på Spigerverket reagerte spontant og la ned arbeidet. LO‑ledelsen fikk dem til å gå tilbake til arbeidet igjen, men Terboven slo likevel til. Dette var hans eget initiativ, men selveste Gestaposjefen, Reinhard Heydrich, hadde nylig besøkt Oslo, så det kunne jo være en sammenheng. LO’s juridiske konsulent Wiggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble begge skutt. Henrettelsen av disse to økte de organiserte arbeideres motstand mot nazistyret.

Med skrekk leste vi i avisene om forbud mot enhver form for møteaktivitet og 'Forbud mot å danne klynger på offentlige gater eller plasser." Nord i Nittedal ble flere arrestert på denne tiden, men dette blir nærmere redegjort for i avsnittet om Hjemmestyrkene i Nittedal. Skrekkveldet kastet nå sine skygger like opp mot våre dører, og folk snakket stille og lavt sammen og spurte hverandre, om hva nå det neste kunne bli.

Slutt med å høre det frie ord

Det neste kom ganske fort og var ikke noe mindre enn at radioapparatene  i Oslo og på Østlandet ble forlangt innlevert. En del andre fylker hadde også måttet levere inn sine mottakere tidligere på sommeren. Dette gjorde det med ett slutt på å høre det frie ord fra BBC i London. For mange i bygda vil vi anta at den radioen de nå leverte, var deres første, og følgelig hadde de ikke en gammel en stående på loftet. Men likevel, en del apparater ble nok gjemt i kjellere, fjøs og låver, for tilgangen på muntlig overført nyhetsstoff i bygda var stor, så virkelige nyhetskilder i form av radiomottakere var det mange av i dalen under hele krigen.

Innleveringen i den midtre del av kommunen kjenner vi personlig til. Her var innleveringsstedet Søndre Bjertnes, og storstua fyltes etter hvert fra golvet til taket av våre kjære radiomottakere. Vi fikk en kvittering for å ha levert apparatet, men det hjalp lite, for det var ikke mange som fikk sin radio tilbake. Hva som skjedde med dette berget av radioer, er uvisst. Noen mener at det ble kjørt vekk etter en tid. Alle var visstnok ikke like uheldige, noen fikk igjen sine apparater, har vi hørt.

Da det lille Høvding‑apparatet gled ut av våre hender, føltes det som om en nesten livsviktig forbindelse var kuttet over. Det at NS‑medlemmene fikk beholde sine apparater, bidro nok til å skape skarpere grenser mellom de to leirene. Tilpasningsevnen er imidlertid stor, og da det hadde gått en tid, tok mange av dem som hadde hemmelig a radio, folk de kunne stole på inn i "sin menighet". Slik ble det grupper rundt i bygda som gikk til sine faste steder og med hodene tett sammen rundt mottakeren ble innviet i de siste nyhetene.

Enda et krigsår ebber ut

Det som kjennetegner slutten på 1941, er enda mindre mattildelinger og mer kontroll. I rasjoneringssystemet ble ordet "tungarbeider" innført. Med dette ordet tenkte en bl. a. på skogarbeidere, som nå fikk seg tildelt litt større rasjoner av brød og visse andre varer. Denne kategori arbeidere hadde jo nittedalsbygda en del av i denne umekaniserte tid en.

Mer og mer ble det klart for oss hvor mye poteter og kålrot betydde. Stadig nye og "ftistendé måter å tilberede kålrot på, ble lansert, men svært ofte var nok kålrotlagrene ute på jordene frostskadet før de kom i salg, så kålrota hadde ikke alltid den rette smaken. Men jul ble det, og vi fikk faktisk også tildelt en bitteliten rasjon spisesjokolade.

Åneby‑leiren i Hakadal

Piggtråd er et viktig materiale i alle diktaturer, for med det kan diktatorene gjerde inn, eller konsentrere, alle som tenker annerledes. Det er derfor ikke til å undres over at innesperring av politiske motstandere også inngikk i det nazistiske system. Til dette bygde tyskerne fangeleirer og KZ‑ leirer, som står for Konzentrationslager. Etter hvert som de bygde ut stillingen her i landet, ble en del fangeleirer reist, men noen egentlige KZ‑ leirer hadde vi før helt mot slutten av krigen. Til og med den mest kjente leiren i vårt nærområde, Grini, het offisielt H~iftlingslager og ikke KZ. Dette skillet var nok tilsiktet fra tyskernes side. Fangebehandlingen var hard i begge typer leirer, men den var et hakk mer brutal og rå i KZ‑1eirene i Tyskland.

I vår kommune fikk vi ganske fort stifte bekjennskap med en slik fangeleir. Allerede tidlig på sommeren1940 var tyske politirepresentanter på befaring i Hakadal for å finne et egnet område. De satte opp pinner på vårt jorde, men de gikk siden over elva og bestemte seg for jordet på Fossen, forteller Hanna Frank på Kirkerud. Dette er sletta nord for stedet der Hydrostasjonen ligger i dag.

Reisningen av de seks brakkene begynte på sensommeren 1940 og var nesten ferdig fram mot mars måned 1941. ‑ De hentet noe stein ovenfor jernbanelinjen, forteller Ragnvald Berg. Dette var den første leiren i sitt slag her i Oslo‑ området, og for landet som helhet var den nummer to etter Ulven ved Bergen, som ble tatt i bruk i desember 1940.

Den 4. mars 1941 gjennomførte 500 britiske og ca 50 norske commandosoldater, de siste under ledelse av Martin Linge, et raid mot Lofoten. Raidet ble ansett som vellykket, og det vakte glede hos nordmennene. Tyskerne raste imidlertid, og Terboven og Jonas Lie straffet folket der engelskmennene hadde vært i land, med å ta en mengde gisler, fra gutter til gamle menn. Folket der fikk da se Jonas Lie fra sin mest hemningsløse side. Mange av gislene ble brutalt behandlet.

Ved Fürerforordningen av 24. april 1940 fikk rikskommissæren anledning til å bruke tyske politiorganer for å gjennomføre sine forordninger. Det tyske politi var delt i tre avdelinger: Ordenspolitiet, sikkerhetspolitiet og Waffen SS. Av disse var sikkerhetspolitiet det mest fryktede.

Det var størstedelen av gislene fra Svolvær, ca 60 stykker, som etter fire dagers innesperring i en båt på havna i Svolvær, ble sendt sørover og etter en kort visir innom Møllergaten 19 ankom Åneby‑leiren 15. mars 1941. Utover våren kom det flere småpuljer med gisselfanger nordfra og politiske fanger fra Sør‑Norge. Etter fangelistene må 180 fanger ha vært innom leiren, men antakelig ikke så mange på samme tid. Grunner til at politiske fanger kom dit, kunne være krangel med tyskere, plakatriving og såkalt ”tyskfiendtlig propaganda".

Det er blitt hevdet at commandoraidet mot Lofoten 4. mars 1941 var foranledningen til at Åneby‑leiren ble opprettet. Dette må være galt, for Svolvær‑gislene kom jo til en leir som var bortimot ferdigbygd. At det skulle komme noe raid mot Lofoten eller andre steder, kunne tyskerne umulig forutsi, så byggingen av leiren må ha vært et ledd i systemet med å internere folk som alt tidlig og på ulike måter begynte å motarbeide tyskerne og det norske nazistyret. Ånebyleiren var for okkupantene et nyttig anbringelsessted inntil Grini og andre straffeanstalter ble ferdig utbygd.

Det er ikke så mange opplysningene hakadølinger som lever i dag, kan gi om leiren, og erindringsforskyvninger kommer lett inn. Mye blir borte i "husken" i en periode på over 50 år. Ingrid Harstad bodde rett ved leiren og kan fortelle en del. ‑ Ved inngangen var det to flaggstenger der det hver søndag ble heist hakekorsflagg og et SS‑flagg. Jeg husker også at det var to runde blomsterbed med beplantning som var formet som SS og hakekors. På den ene siden av porten var det et kontor eller vaktstue. Vi var jo bare jentungene og lekte i veien. Da kom de unge vaktsoldatene og begynte å hoppe paradis med oss. Da gikk vi. En annen gang lånte de syklene våre. Da ble vi ordentlig sinte, men soldatene var aldri harde mot oss, sier Ingrid til slutt.

Det var høyt gjerde rundt leiren, og ifølge en av fangene var det de selv som ble satt til å bygge dette etter at de kom.

Ingrid hadde sitt hjem på et småbruk, og vaktsoldatene kom ofte dit sammen med fanger som ble sendt inn for å spørre etter egg. Da de kom ut igjen, ga de eggene til tyskerne. Siden fikk fangene mat inne. Hun har og en skje og en gaffel som det står HHL på. Disse ble funnet da leiren ble tømt. Hun vet ikke om andre ubehageligheter mot befolkningen i Hakadal enn at et bridgelag fra Åneby på vei hjem en sen nattetime ble tatt inn og forhørt om hva de drev på med.

Stein Langebraaten har et minne fra leiren som kan fortelle oss om tysk krigsjustis. I forbindelse med at fangene hentet noe stein nede fra elva, kastet en av ungene en matpakke til dem. Da hørte han en av fangene si: ‑Dette kan føre til represalier. Blant alle fangene i leiren, som vi har fortegnelse over og også opplysninger om hvor lenge de satt der og grunnen til at de ble arrestert, er det noen få vi kan fortelle litt mer om. Det var Ruth Elvenes fra Hakadal som satte oss på sporet etter fange nr I i leiren: Skolestyrer Olav Alsvik fra Svolvær. Han var fange i leiren fra 15.3.41 til 20.5.41 og var svolværgissel. Han var født i 1903 opplyser sønnen, programsekretær i NRK Hans Chr. Alsvik.

Sokneprest i Vågan og prost i Lofoten fra 1921 til 1950, Kristen Skjeseth, var på Åneby/Grini fra 15.3.41 til 19.2.42. Han var egentlig østlending, født i Vang på Hedemarken, men levde hele sitt yrkesliv i NordNorge. I en bok redigert av fru Marie Skjeseth kommer det fram noen opplysninger som er av interesse for vårt emne. Her går det fram at sønnen, Tore, dro til England i mars 1941. Han må jo ha vært en av dem som var med de engelske skipene tilbake, og følgelig ble faren tatt som gissel. Under arrestasjonen i prestegården haglet slagene mot ham, forteller fru Marie i boken. En annen sønn av presten, Arne, har også vært på Åneby fra 16.3.41 til 8.5.4 1. Et minne Ruth har fra leiren var at hun og jentungene en gang spyttet mot flagget. Da ble de tatt inn til forhør.

Så har vi hatt en lang og hyggelig telefonsamtale med Jarle Falck Petersen. Han er født i 1921 og satt på Åneby/Grini fra 12.4.41 til 15.8.4 1. Han hadde gått infanteriets befalskole i Harstad og var politimann da han ble arrestert. Siden har han arbeidet i Forsvaret og er nå pensjonert major i flyvåpenet. Han var fange nr 116 på Åneby og beholdt nummeret på Grini. Falck Petersen var med i kampene i Gratangen 10. april 1940. Sersjant ble han 17. mai 1940, og 28. mai deltok han i gjenerobringen av Narvik. Han var ikke blant de første som kom til Åneby. Han mener han kom med tog fra Mosjøen til Oslo. Av kamerater nevner han redaktøren av Lofotposten, John A. Paulsen. Videre husker han den jødiske legen, Alfred Guttmann, som ble leirlege. Østerrikeren Richard Bernstein fra Wien minnes han også. Om prost Skjeseth sier han: ‑ Han var en fantastisk prest.

Om livet i leiren forteller Falck Petersen videre: ‑ Det var ingen hard behandling mot fangene i  Åneby‑leiren. Det viktigste vi hadde å gjøre, var å holde liv i oss selv. Men vi ble forhørt, og det var vel helst det vi tenkte på. De var ute etter hva vi drev med, sympatisører, kommunister osv. Vi fikk ikke så mye å spise. Det hele var feltmessig og noe uvant for de fleste. Sammen med vakter fikk vi lov til å gå til butikken. Ellers er det Ingeborg Fearnleys innsats jeg husker best. Hun kom med matpakker i leiren. Det var dårlig med varme i brakkene. Fangedrakter hadde vi ikke. De kom først på Grini. Da Grini ble ferdig i juni 1941, ble vi kjørt i lastebiler dit, sier Falck Petersen til slutt.

Falck Petersen har også besøkt Ingeborg Fearnley på As etter krigen. Han husker det store fjøset og "Aas gård ‑ Barnemelk". (As gård hadde både før og i årene etter krigen spesialleveranse av melk til barneinstitusjoner i Oslo).

Thomas Fearnley, eier av As gård i dag og barnebarn av Ingeborg Fearnley, forteller at hans bestemor fikk en salmebok av fangene som takk for den hjelpen hun ytet dem i leiren. Her hadde fangene skrevet inn sine navn. Fearnley kontaktet senere Hjemmefrontmuseet om salmeboken, men det eneste forslaget derfra var å arkivere den. 1 1994 skjenket han den til Vågan kommune i Lofoten som et minne om og et ettermæle etter det som skjedde i Svolvær i mars 194 1. Med dette fikk også kommunen liste over alle gislene.

Det er blitt sagt av fanger at uten Ingeborg Fearnleys innsats med mat og klær, ville de knapt ha overlevd. En av de mange takksigelser som kom til henne, må beskrives som nærmest grotesk. Den kom fra okkupasjonsmakten og ga uttrykk for at hennes hjelp hadde bidratt til å holde kostøret (pengeforbruk til mat pr. mann pr. dag) lavt i leiren. ‑ Bestemor bare fnøs av dette, sier Thomas Fearnley.

Aktiv var hun også i illegalt arbeid. Bl. a. var hun med i dekkorganisas)onen for Max Manus og Gunnar Sønsteby. Rehabiliteringen av folk som måtte over i andre yrker på grunn av skader de pådro seg under krigen, viste hun stor interesse for. Hun var med i Nasjonalforeningen og med sin store tillit i finansverdenen samlet hun inn store pengesummer. Fruen til As fikk en rekke hedersbevisninger: Kongens fortjenstmedalje i gull, Deltagermedaljen og Røde Kors Hederstegn.

En annen betydelig hjelper i Åneby‑leiren var Alfhild Myhre, som alt lenge hadde hjulpet fanger i Møllergaten 19. Det var en noe uferdig og sølete leir fangene kom til i vårløsningen 1941. Hver morgen toget de ned til elva under ledelse av prost Skjeseth. Fangene måkte snø, ryddet og plantet, og de satte inn ovner i brakkene.

I spillet om Norge var tyskerne flinke til tidlig å plassere sine folk her i landet som forretningsfolk eller flyktninger. Disse stilte seg til rådighet så snart tyskerne hadde etablert seg her. En slik "flyktning" var Georg Angerer. Han nøt godt av sin "flyktningestatus 11 , og het da Edgar Løwe. Etter kort tid med tolkearbeid på Møllergaten, ble han leirsjef på Åneby. Etter en tid kom en ny mann inn i leirledelsen. Det var Obersturmfahrer (løytnant) Hermann Koch. Han ble siden Grinis første kommandant og beskrives som en narraktig og forfengelig fyr. Å plage jødene var hans spesiale. Særlig fikk den østerrikske redaktøren Richard Bernstein gjennomgå. Det skal også ha vært to andre lavere SS menn i leiren: Haupt:scharfUhrer K~se og Oberscharfahrer Stange. Bak de to imponerende titlene finner vi to sersjanter.

At Åneby‑leiren var en midlertidig og improvisert venteleir, er temmelig klart. Martin Waal fra Hakadal husker at brakkene sto på trepæler, akkurat som anleggsbrakker, noe som ikke akkurat tyder på at de skulle være byggverk av permanent karakter. Men at det likevel var brukt noe stein, viste seg da leiren ble ryddet. Waal kan også huske at det var veinavn i leiren som minnet om fangenes hjemsteder. Det var Lofotveien og Svolværgaten.

Tiden leiren var i bruk, var de tre månedene fra midten av mars 1941 til midten av j*uni samme ar. Brakkene ble fjernet litt etter hvert, og jordet gikk tilbake til landbruksproduksjon.

For de litt eldre hakadølingene står nok Åneby‑leiren som det klarest håndgripelige minnet om en av de største uhyrligheter i det nazistiske system. Leiren var, etter det vi vet, den eneste av okkupasjonsmaktens faste etableringer i kommunen. Det var ingen militære støttepunkter eller forlegninger i bygda, men det var livlig tysk trafikk på hovedveiene til henimot slutten av krigen. Nærmeste tyske militærforlegning var Lahaugmoen.

Webdesign