1942 ‑ SNART MIDTVEIS

I alle nye situasjoner trenger mennesket en tilvenningstid. Ved årsskiftet 1941‑42 følte vi at tilvenningstiden til krig og okkupasjon var over. På vårt lokale plan ga dette seg utslag på flere måter. Å mestre ernæringssituasjonen var vel det som sto de fleste av oss, i allfall alle med foreldreansvar, svært nær. Her var far og mor blitt flinkere til bl.a. å utnytte alle naturressurser. Vi var alle blitt tålmodigere til å stå i kø, og vi hadde lært oss til mange slags byttehandel med matvarer pluss tobakk og brennevin. Ikke så rent få ble de vi kan kalle smarte, et ord det vel alltid har heftet en liten negativ valør til. Men slik var det blitt. Å lure myndighetene for å skaffe seg matvarer ble ikke sett på som noe galt, for det var jo ikke våre rette myndigheter vi bedro. ja, slik ble det tenkt i de dager.

På riksplanet hardnet det til. Våre informasjoner fikk vi gjennom osloavisene, som jo hadde mange abonnenter i Nittedal. Det var mange av de samme avisene som vi har i dag: Aftenposten. Morgenposten ("Sværta") og Nationen. Arbeiderbladet var, som vi har hørt, alt stanset 1 1940. Når det gjaldt selve krigsbildet, så leste vi mye mellom linjene. Det sanne bildet fikk vi illegalt i nyhetene fra London med Toralv Øksnevad som oppleser. Utover året 1942 ble stadig flere dødsdommer avsagt ved de tyske krigsretrene. I dette året ble i alt 105 personer skutt. Å lese dette ble også en slags vane, så i så måte hardnet også våre sinn til.

Arrestasjonene økte og tidlig på året 1942 var et våpenlager i Nittedal årsaken til at Halvdan Haneborg Hansen, Carsten Liitken og Rolf ffiise ble arrestert. Alle tre var motstandsfolk fra Oslo‑området. Norske angivere spilte en rolle her. Trykket på individet i et okkupert land er behandlet både fra medisinsk‑ psykologisk hold og i litteraturen i de femti årene som er gått. Når det gjaldt razziaer, dundring på dører natterstider ‑ for det var da de kom ‑ var vel ikke beboerne i vår bygd de som var mest utsatt, men svært mange hadde både venner og familie i Oslo, og de var derfor godt informert om måten tingene skjedde på. Den spesielle uhyggelige okkupasjonsatmosfæren som ruget over det hele, var således ikke ukjent for de fleste.

En positiv side ‑ for det var noen av dem også ‑ bør trekkes fram. Familiesamværet og ‑samholdet hadde under krigen sin store tid. Aldri har vel familiene søkt sammen som da. Ytre fiender fører som kjent til indre samhold, og dette gjaldt i denne tiden helt ned på familieplanet. Når vi nå femti år etter, tenker tilbake på disse årene, er det lett å glemme "det vrange og skakke", men vi mener det er rett å slå fast at noen småkoselig femårsperiode i vår nyere historie, det var denne tiden så visst ikke.

Den første februar 1942 foregikk det på Akershus en begivenhet som det ble snakket om der folk møttes ‑ og det gjaldt folk i begge leirer vil vi tro. Det var den såkalte "statsakten", da Quisling ble ministerpresident. Dette ordet fikk etter hvert hos en del nordmenn den litt særegne formen ministerpissatrengten. I NS kret ser var skuffelsen stor over at Quisling ikke fikk den hele og fulle makt. Terboven var fortsatt hovedpersonen i personstriden mellom de to fortsatte krigen ut. Jøssingene smilte litt av Quislings naivitet.

Det frie ord på stensiler

Den illegale presse ble navnet på de mange primitive kjellertrykkerier som kom i gang. Utstyret var skrivemaskin og en enkel stensilmaskin. Etter at vi mistet radioene, var dette den eneste kilde til det frie ord. Disse avisene ga optimisme og de hadde en veldig utbredelse. Gjennom folk som hadde sitt arbeide i Oslo, ble de spredt rundt i bygda. Utbringelsen foregikk helst på sykkel i mørke kvelder. Fra vår egen omgangskrets erindrer vi en spesiell hending. En god kjenning kom en dag til vår hjemlige krets, og etter litt prating, sa han henvendt til en i kretsen: "Jeg har med noen nyheter til deg". Og dermed drar han opp en fibb med trykte papirer og rekker fram. Mannen som var svært nærsynt, mente han var i trygge omgivelser, men han kunne umulig ha sett en mann i kretsen, og denne var kjent for å tilhøre "den andre siden." Det førte ikke til noe denne gangen, men straffen for slik virksomhet var streng, og mer forsiktighet enn den som ble utvist her, var helt nødvendig. Bladet 'Ionclon Nytt", som ble startet ganske tidlig, var en av de fremste illegale avisene. Den ble laget i Oslo, og ble utsatt for razziaer og arrestasjoner, men bladet fortsatte å komme ut.

Ungdomstjeneste og AT‑tjeneste

Den 5. februar 1942 undertegnet Quislig Lov om nasjonal ungdomstje neste. Den gjaldt for ungdom i tenårene til opp mot 18~ års alderen. Loven var tenkt som et viktig bidrag til ideologisk skolering av ungdommen. Vi kjenner litt til hvordan loven virket i Søndre Nittedal. Det var først 1 1943 innkallingene begynte å komme, da som vanlig post. Da var det ingen som                                                                     brydde seg om dem. Etter en tid kom det rekommanderte sendinger med innkalling, og da var det jo ikke så greit å benekte det hele. En del gutter

av oss møtte opp på det gamle "Folkets hus" på Markerud. Der ble vi møtt av en ung mann fra bygda som mange kjente, og vi trente og nærmest lekte litt ute og hadde litt boksetrening med ordentlige boksehansker inne i salen. Det var ingen jenter der, men vi vet at jenter også ble innkalt. Etter noen ganger hørte vi at denne lederen hadde meldt seg til tysk krigstjeneste, og vi fikk en noe eldre frontkjemper som var hjemme på permisjon. Det gikk ikke så lenge før denne karen også reiste til fronten igjen, og det hele stilnet av ‑ av mangel på ledere, vil vi tro.

Straks etter opphør av krigshandlingene i 1940 ble det satt i gang en frivillig arbeidstjeneste for å bygge opp igjen det som krigen hadde ødelagt. Mange, både gutter og jenter, meldte seg. 1 1941 ble Arbeidstjeneste ‑AT‑tjeneste ‑ innført. I likhet med ungdomstjenesten ble også AT‑tjenesten sabotert i starten. Det ble først mer orden og alvor i det noe senere, men da var i allfall over ett år gått. Arbeidstjenesten var for både gutter og jenter. Mye av sommer‑ og høsttjenesten besto i å være med i innhøstingsarbeidet i jorbruket. Da det til Søndre, utpå sommeren 1941 var ankommet en gruppe AT‑jenter, gikk det ikke lang tiden før det rundt innkvarteringsstedet kretset en nesten like stor gruppe nittedalsgutter. Ungdommen fornekter seg ikke, selv i krigstider. Eller kanskje, er det da lidenskapene nettopp er sterkest ?

Arbeidstjenesteleirene på Østlandet lå stort sett i skogsområdene. Det kunne være gamle leirer, og det kunne være nybygde nettopp for dette formålet. Det hele var militært organisert, og det var eksersis med spade i steden for gevær. Befalet her var oftest norske offiserer med sans for det nye systemet. De var fenriker, løytnanter og kapteiner slik vi kjenner gradene fra hæren.

For å gjøre oss ferdig med arbeidstjenesten vil vi her bryte kronologien litt. Vi har snakket med en hakadøling som gjorde tjeneste på Ystehede nede ved Halden våren 1944.

Vi var forlagt i brakkene til et stort steinbrudd. Vi var en 5‑6 tropper som sammen utgjorde en sveit, sier han. Nazistene var svært begeistret for det gammelnorske, og en sveit var i gammalnorsk tid betegnelsen på en liten hæravdeling, kompani eller følge av hirdmenn. ‑ Maten var brukbar, forteller han videre, ‑men det var ellers strenge regler i leiren. En gang noen hadde gått utenfor leiren for å telefonere, ble det truet med dødsstraff, men det kunne vel ikke være alvorlig ment. De fleste av karene i leiren vår ble i april sendt til Bergen for å rydde opp etter den store eksplosjonen der, sier han til slutt. Vår hakadøling greide på denne tiden å komme seg hjem på grunn av sykdom.

Arbeidet i leirene bestod for en stor del av rydding av skog, grøftegraving, brobygging osv. Ganske mange nittedølinger stiftet bekjentskap med ATtjenesten på godt og vondt. Undommen på denne tiden var vant med manuelt arbeid, og den var heller ikke bortskjemt i matveien, så det gikk tålig bra. Men en del fant seg ikke til rette og rømming fra leiren eller at en ikke vendte tilbake fra permisjon, var ikke uvanlig. Særlig tenker vi her på noen gutter fra bygda som lå i en leir i Østfold like ved svenskegrensen.

Der gikk det nesten sport i å ro over til Sverige i nattemørket. I det vi skriver dette ble denne tiden med ett så merkelig nærværende. ja, det ble nesten en "samtidighetens situasjon", for å sitere Søren Kierkegaard.

Sommeren 1944 gjorde myndighetene et nytt framstøt. Da ville Quisling mobilisere årsklassene 1921 ‑22 og ‑23 til nasjonal arbeidsinnsats. Disse skulle tidligere ha tjenestegjort i arbeidstjenesten. Her reagerte Milorg (se avsnittet om Hjemmestyrkene) øyeblikkelig. Det lå jo under at dette var et forsøk på å registrere norsk ungdom til tysk krigstjeneste. Parole om å nekte registreringen utgikk. Bare et lite antall møtte opp, de fleste dro til skogs og ble til "Gutta på skauen". Her var det nittedalsgutter med. I Oslo‑marka like ved oss, befant det seg over tusen gutter. Disse ble det raskt sørget for matforsyninger til, og de fordelte seg siden omtrent slik: Noen gikk til avdelinger i Hjemmestyrkene, noen rømte til Sverige og atter andre gjemte seg hos distriktets bønder. Så alt i alt var dette et lite heldig grep fra Quisling‑myndighetenes side.

Lærerstrid og kirkekamp

På riksplanet ble det fra nazihold arbeidet iherdig med å få de tilsatte i skole og undervisning over på sin side. Det første framstøtet mot lærerne i november 1940 ble blankt avvist. Striden gikk videre hele 1941, og målet var å få alle lærerne inn i det nazistiske Norges Lærersamband som ble opprettet i februar 1942. Som straff for de mest aktive av lærerne ble det truet med arbeidstjeneste. Utpå våren 1942 gjorde departementet tilbaketog, og lærerne gjenopptok undervisningen. De skulle ikke pålegges nye plikter som var i strid med deres ansettelsesvilkår.

I nittedalsskolen var det alt noen som tidlig midlertidig forlot læreryrket, mens en del meldte seg inn i Lærersambandet. Atter andre gikk bare inn i skolen igjen. Situasjonen må forstås som uklar i det at det utover i krigsårene nok både var medlemmer av Lærersambandet og erklærte motstandere i tjeneste i skolen vår. Trusselen om arrestasjon og arbeidstjeneste ble iverksatt, og blant de 500 som ble sendt til Kirkenes, var det og lærere fra vår bygd. Vi vet om Sigurd Kogstad fra Holm skole i Nittedal og Ragnvald Prestkvern fra Hagen skole i Hakadal. Kirkenes‑lærerne vendte tilbake til Oslo i november 1942. Mange var syke etter oppholdet i Sør‑Varanger fra våren samme år.

Ellers fungerte den sjuårige folkeskolen i kommunen vår ganske bra i de fem krigsårene med de avbrekk lærerstrid og brenselsferier medførte. Fra våren 1941 kom det forordning om at tysk skulle avløse engelsk som første fremmedspåk i folkeskolen, men de elever som hadde engelsk i 6. klasse, skulle få lov å fortsette ut året med faget. Om det ble spurt mye etter undervisningskompetanse i det nye faget, vet vi ikke, men på Slattum skole hadde vi lærer Ottar Borge i tysk. Han hadde i allfall examen artium før lærerskolen, og i de dager var det jo god anledning til å praktisere tyskfaget i det daglige.

En elevs eventuelle fortsettelse av skolegangen over i realskole og gymnas var helt og holdent elevens og hjemmets sak. En sendte kort og godt søknad med vitnemål fra folkeskolen direkte til den "høgre skolen" en ville gå på, og så ble søknaden enten godtatt eller avslått. For elever i Nittedal var "de høgre almenskolene" på Grorud eller Grefsen de som lå greiest til kommunikasjonsmessig. Personlig har vi vår erfaring fra det den gang femårige gymnas pa Grorud i årene 1943‑48.

Også fra kirkelig hold var det stor motstand mot de nazistiske framstøt, og kirkekampen tilspisset seg kraftig utover vinteren 1942. Femte februar nedla biskopene sine embeter. Påskedag, femte april, gjorde landets prester det samme etter at de fra prekestolen hadde lest opp "Kirkens Grunn," som kort kan karakteriseres som kirkens "frihetsbrev." Av 699 fast tilsatte prester sluttet 645 seg til, mens 54 var Iojale". Den geistlige betjening i Nittedal var ikke stor. En sokneprest betjente de to kirkene i kommunen. Halvard August Mørstad var fra 1936 sokneprest i Nittedal, og han var således "vår rnann" i kirkestriden. Han markerte seg raskt som motstander av det nye regimet og la ned sitt embete. Som de fleste av sine embetsbrødre leste han opp dokumentet "Kirkens Grunn" på påskedagen.

Det skulle ikke gå lang tiden etter dette før det kom trusler om at soknepresten måtte flytte ut av prestegården, og Mørstad med familie begynte å forberede seg på å flytte til Skedsmo. Dette ble det likevel ikke noe av, og det som skjedde i tiden videre framover, var vel egentlig et stille tilbaketog fra Kirkedepartementets side. Men prestene og også vår sokneprest, var nå fratatt den statlige del av stillingen, mens funksjonen som menighetsprest fortsatte. Penger å leve av fikk prestefamilien av menigheten, og ifølge Mørstads sønn som mintes dette i en samtale nylig, var menighetens innsats og omsorg for prestefamilien enestående. Det vår prest og mange andre ikke kunne gjøre, var å skrive ut attester og å foreta vielser. Det var en meget stor kirkesøkning i begge sokn, og i høytidene var kirkehusene fullsatte.

Den 13. november 1944 ble sokneprest Mørstad arrestert og ført til Grini der han satt til frigjøringen. Med sitt klare intellekt og sin uredde holdning overfor okkupantene ble Mørstad allerede tidlig i krigstiden et mønster og en lysbærer for sine menigheter i Nittedal og Hakadal og for sin bygd i det hele.

Nazismen i Nittedal

Partiet Nasjonal Samling ble som kjent stiftet av Quisling 1 1933 Det hadde en del likhet med Mussolinis fascisme, men det en mest kan sammenligne det med, er Hitlers Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti NSDAP Nasjonal Samling stilte lister ved stortingsvalgene både i 1933 og i 1936 ‑ vi hadde 3‑års perioder dengang, ‑ men oppnådde ikke noen gang mer enn 25.000 stemmer og ingen representanter på tinget. Partiet bygde på "førerprinsippet" med Quisling som fører for riksorganisasjonen. Hirden var partiets stormtropper. 9. april 1940 trådte partiet fram som støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Under krigen økte tallet på NS medlemmer fram til 1943. Da var medlemstallet 43.400.

Det er av ulike og vel forståelige grunner ikke lett å skaffe detaljkunskaper om det lokale NS‑laget i Nittedal hverken i årene like før eller under krigen, men noen opplysninger kan Riksarkivet gi. Derfra blir det opplyst at NS‑laget på sitt høyeste hadde ca. 160 medlemmer. Nøyaktigere tall er ikke godt å gi. En antar at en 10‑ 15 personer meldte seg ut, de fleste etter 1943. Medlemstallet utgjorde mellom 3 og 4 prosent av folketallet i bygda, som den gang var vel 5.000. 1 tillegg fantes det sikkert en del sympatisører som ikke meldte seg inn. Ganske tidlig oppsto betegnelsen "stripete”. Dette var folk som sto med et bein i hver leir. Økonomi ‑ at de prøvde å tiene penger på det ‑ var ofte årsaken til at en del drev denne formen for politisk balansekunst.

Etter det vi vet fra disse årene og siden har samlet gjennom samtaler, var nittedalsnazistene geografisk noenlunde jevnt fordelt over hele kommunen. Yrkesmessig representerte de et tverrsnitt av befolkningen. Vi finner dem blant bønder, arbeidere, lærere, kontorfolk og i de tjenesteytende næringer. For noen av dem som var medlemmer før 1940, førte det tyske overfallet til at de meldte seg ut. Dette gjelder både i vår bygd og generelt i landet. Men mange av dem vi kan kalle idealister, holdt nok fast på sitt medlemskap.

Motivene de hadde for å gå inn i dette partiet, var nok forskjellige. Her er det ikke mye vi vet, vi må nok bare anta. For de overbeviste, de som trodde på nazismen og Tysklands seier, var det bare naturlig at de som medlemmer støttet opp om det de trodde på. Så var det en del som ble vervet av aktive medlemmer. Disse gled bare nærmest inn og foretok seg egentlig ingen ting i positiv eller negativ retning for partiet. Så har vi gruppen av offentlige funksjonærer, og her må vi ta med lærerne. Høsten 1941 slo en av de offentlige forordninger det var så mange av på denne tiden, fast at alle offentlige funksjonærer måtte bli medlemmer av NS hvis de ville beholde sine stillinger. Det samme kravet ble stilt til lærerne som også ble bedt om å gå inn i Lærersambandet litt senere. Det er lett å forstå den klemmen disse gruppene kom i. De hadde opplevd arbeidsløsheten i trettiårene, og de visste hva det var ikke å ha arbeid. Dette resulterte i en del innmeldelser fra disse gruppene.

Fra by og bygd hørte vi på denne tiden om simple naziangiverier av nordmenn, som kunne føre til tortur og død. Dette ble vi i det store og hele spart for i vår bygd. Som gruppe var vel NS‑medlemmene i bygda humane, fredelige og lite aggressive. Det må og i tillegg ha vært en gruppe beregnende medløpere som liksom lå i vannskorpa og vaket for å høste fordeler.

Men unntak kunne nok finnes. Å gå med rød topplue ble i denne tiden sett på som demonstrasjon, og vi vet at en gruppe nazister drev jakt på jøssinger med toppelue i enkelte deler av bygda. En litt fandenivoldsk innstilling kan en vel kanskje lese ut av et utsagn som kom fra en nazist om at han skulle gjødsle hagen sin med jøssinger.

Nazipartiet sentralt hadde flere underavdelinger. Det var Nasjonal Samlings Ungdomsorganisasjon (NSUF), det var Hirden, som besto av voksen ungdom og det var gutte‑ og jentehird. Alle gruppene bar uniformer.

Det er vanlig å si at det var de som meldte seg til tysk fronttjeneste, som virkelig tok konsekvensene av sin overbevisning. For de mer modne av disse var dette riktig, men for de helt unge og ennå ideologisk ubefestede, var vel spennings‑ og eventyrmotivet det utslagsgivende. "Frontkjetnpere" ble de kalt, litt rart kanskje, men de fikk faktisk eneretten på dette navnet som siden er blitt betegnelsen på nordmenn som gikk i tysk krigstjeneste.

I Søndre vet vi om i allfall tre som meldte seg. To ble savnet ved krigens slutt, og en døde en naturlig død i Tyskland. En fjerde mann meldte seg også, men han må ha angret ganske kraftig, for før han skulle reise, skjøt han av seg en finger. Det gikk med ham som med mannen i "Peer Gynt", men likheten er ikke fullstendig, for vi hører ikke noe om at "de andre ni fikk trelle like sårt som andres ti."

Fra Hakadal vet vi om to som dro til fronten. Begge kom tilbake med liv og lemmer i behold. Den ene rett nok ett og ett halvt år etter krigens slutt. Han hadde kjempet sammen med finnene i Nord‑Finland i fortsettelseskrigen og ble tatt til fange av russerne. Han var med i den ulykkelige norske Skijegerbataljonen som var med og forsvarte de to små støttepunkrene Hasselmann og Kaprolat i Karelen i 1944 der Il 5 nordmenn falt da russerne rente ned disse stillingene den 24. og 25. juni. Dette er det største antall nordmenn som noen gang er falt i ett slag.

Ettersom krigen rullet framover, og tyskerne var på retrett nesten over det hele, måtte det utvilsomt bli tyngre å være nazist, men svært mange ma fremdeles ha trodd på den tyske propagandaen, for storutmeldinger var det jo ikke her hos oss i denne tiden. "Deutschland siegt an allen Fronten" (Tyskland seirer på alle fronter) kunne vi lese på store opphengte bannere i Oslo, ja, på selve stortingsbygningen. For alle vestallierte nordmenn, begynte det nå å bli klart at det gikk mot tysk nederlag.

Da det endelige nederlagets time kom i mai 1945, ble det fra flere hold fortalt om personlige tragedier i form av selvmord, flukt fra landet o.l. Nå var jo ikke noen av Nittedals nazister så høyt oppe i nazihierarkiet, men de må ha tatt nederlaget, som sikkert var hardt nok, med fatning. For de aller fleste var nå tiden inne for en aldri så liten selvransaking.

Webdesign