1943 ‑ ÅRET DA OPTIMISMEN VENDTE TILBAKE

I alle ordnede samfunn er det slik at det som skjer på toppen, får virkninger nedover i samfunnslagene og påvirker også de alminnelige mennesker på grunnplanet. Tydeligere enn noen gang avspeilte dette seg i krigsårene. De to første årene, da det nesten så ut som om det gikk mot tysk seier, føltes for de fleste nordmenn deprimerende, og folk bare gikk der uten illusjoner. En måneds tid ut i året begynte imidlertid meldinger å løpe inn om tyskernes nederlag ved Stalingrad. Dette var selvsagt bunnløs tragedie for dem som sto midt oppe i det på begge sider, men for de allierte og oss var dette liflig musikk. Krigssituasjonen var alltid et viktig samtaleemne når folk treftes på denne tiden, og akkurat nå var det liksom et lysere skjær over ansiktene, og folk begynte å tenke positivt framover igjen. Vårt daglige strev på hjembygdsplanet var såvisst ikke blitt lettere. Men dette vi hørte utenifra, løftet situasjonen opp. Sprengningen av tungtvannsanlegget Vemork i februar 1943 viste også at det kunne skje ting i vårt land.

Etter som det ble mindre og mindre rutegående kjøretøyer å ta seg fram med, ble vi mer og mer klar over hvilket fint redskap sykkelen var. Alt tidlig i 1940/41 var det blitt nødvendig med anvisning fra forsyningsnemnda for å få kjøpt sykkelgummi og også for sykler rent generelt litt senere. Vi erindrer med stor glede en dag i 1943 da vi fikk anvisning på ny sykkel. Den gjorde tilværelsen svært mye lettere. De som selv kunne reparere og fikse sykler med de enkle midler en da hadde til rådighet, var nyttige folk i bygda, og disse ble omsvermet. Særlig i sommertiden, men også ellers i året var sykkelen i bruk. Mest betydde den når det gjaldt å skaffe seg mat. Plutselig ryktes det ‑ og rykter var det mange av ‑ at det var kålhoder å fa kjøpt i en av bygdas butikker, og straks var en i familien på sykkelen for å stille seg opp i kø. Likeså var de mange mørkets gjerninger" som måtte gjøres, nesten utenkelige uten den. Vi matte jo trå i vei uten lys, som for eksempel da vi delte ut illegale aviser, men godt gikk det som regel.

Sansen for det som egentlig ikke hørte til det daglige brød, ble selv i disse harde tider holdt ved like. I dette tilfelle sansen for en røyk. Var det rift om tobakkplantene i fjor, ble det ikke lettere å få fatt i noen i år. Fikk en noen var prisen prisen på rundt femti øre stykket. Ikke så få karer i bygda - kvinnfolkene var ikke helt i farten ennå ‑ hadde rigget seg til med frø i potter i vinduet så de hadde plantene klare når det gode og varme vårværet kom. Det berettes om karer som hadde jord nok til det, som snakket om tobakklandet de skulle gjøre klart. Nå kunne en sende de høstede bladene inn til tobakksfabrikker i Oslo og få røyketobakk og sigaretter til bake. jojo menn, sann. Dette var annen smak enn den gubben sjøl fikk til hjemme etter eksperimentene på komfyren.

Ved lov av 13. mai 1943 skulle 17. mai være alminnelig arbeidsdag. Det var vel matforsyningen dette skulle komme til gode.

Fra våren og utover sommeren var herrefolkets soldater svært så nærgående enkelte steder oppover bygda med sine radiobiler. Vi hørte stadig om såkalte "frihetssendere som opererte i distriktet, og det var disse som skulle ringes inn. På vår hjemlige Rud gård hadde vi radiobiler med ti ‑ tolv soldater fra Kr. Himmelfartsdag til fram i mot jul en til to ganger pr. uke dette året. Enkelte ganger var det også små manøvrer med flere soldater og smell med løsammunisjon rundt på jordene. Alle disse hørte til luftforsvaret ‑ de hadde i alle fall dette våpenets uniformer ‑ og var stasjonert på Lahaugmoen. Vi kom i kontakt med noen av disse tyske guttene som fortalte om sine hjemsteder, og om den allierte bombingen der. De illegale senderne som de var ute etter, levde sitt liv videre med å "hoppe" til et annet distrikt. Frihetssenderne kunne noen ganger tas inn på de illegale radiomottakerne vi hadde igjen i bygda.

Mot jul 1943

Julen nærmet seg og køene på Vinmonopolet økte. Hva var det Polet hadde å tilby i disse tider? Jo, det var for det meste akevitt av merkene 'Sorger" eller 'Xarvé. Et ikke uvanlig spørsmål stilt av "menigmann" i de dager var: "Har'u no' karve?" Begge merkene var akevitt av svært lav kvalitet, men denne typen ble omsatt på svar te-børsen for over 100 kroner flasken. De av våre sambygdinger som var fristet av disse varene, dro ned til Oslo og stilte seg i, ja, kø igjen. Det het seg jo at herrefolket var kommet for å hjelpe. En dag sto en liten tuslete fyr i kø bak ryggen på en svær tysk offiser. Han syntes tydeligvis at det ikke gikk fort nok, prikket tyskeren i ryggen og sa, "Dø, kjøp ei halv ei te mel la". Tyskeren lot som ingen ting. Da sa mannen: "Er'u ikke kåmmi for å hjelpe å?"

Rapporter om trespritkalas med døden til følge var ikke uvanlige. Denne julen ble det satt rekord i Oslo i det tolv personer døde på en gang etter å ha drukket "noe de fant på en tank."

Griser ble fødd opp i hus og hytte, og bygdeslakteren gikk travle tider i møte fram mot jul. Men slaktet måtte en passe godt på, for tyvene lå på lur rundt hjørnet. Dette var før fryseboksenes tid, og det var mange ganger ikke så enkelt å få sørget for riktig og forsvarlig lagring. Ellers i året, men særlig i mørketiden foregikk det enkelte helt eventyrlige slakteoperasjoner. Det fortelles om en mann som klarte å leie med seg i manluggen en svær tyskerhest fra en havnegang på Linderud og fram til en slakter i distriktet. Det ble mye godt hestekjøtt for det svarte marked.

Enkeltutdelinger, spesielt av frukt, kunne noen ganger se litt rare ut for oss allminnelige. Før krigen kjøpte folk vanligvis en eller to appelsiner. Nå kunne familien brått sitte med en hel pose mellom hendene. Så mye appelsiner hadde ungene aldri sett før. Men det var jo jul bare en gang i året da som nå.

Hjemmestyrkene ‑ HS ‑ i Nittedal 1940 ‑45

Hjemmestyrkene var en væpnet, hemmelig militærorganisasjon i Norge under den annen verdenskrig. Kjernen i HS var Milorg, som er en forkortelse for Militærorganisasjonen. De første militære motstandsgrupper oppsto straks etter at felttoget i Norge var slutt i 1940. Fra begynnelsen av 1941 ble de lokale gruppene samordnet under en ledelse i Oslo. De to betegnelsene Milorg og HS ble ofte brukt om hverandre, men mot slutten av krigen var betegnelsen Hjemmestyrkene den mest vanlige.

Det hadde ikke gått lang tid etter at krigshandlingene i Norge var slutt, før Jens Chr. Beck fra Rus i Nittedal og Ingvald Sørensen fra Nittedal stasjon, gikk i gang med å bygge opp en motstandsbevegelse i bygda. Disponent Bernt Saugen på As gård i Hakadal tok på seg å være leder for organisasjonen av militære grupper. Av kontakter i Oslo ble kaptein Rogristad anvist som militær fagsjef. Han tok straks på seg oppgaven. Den første staben besto dessuten av kaptein Fjell, Nittedal Kruttverk og kaptein og lærer i Hakadal, Ragnvald Prestkvern. Troppssjefer ble løytnantene Rustad, lærer i Nannestad, Hans R Lund, forstmester Katnosa, Hans Rutis, tannlege i Nittedal og sersjant Bjarne Langebraaten, bussjåfør i Hakadal. Jens Chr. Beck fungerte som stabens ordonnans.

Tiden utover det første året ble vesentlig nyttet til å holde forsvarsviljen ved like hos ungdommen, og til å forberede seg til å yte hjelp i tilfelle invasjon fra vestmaktene. Høsten 1940 ble utstyr som Rustad hadde klart å få vekk fra Gardermoen, fraktet over åsen til sikre steder ved Hakkim. Noe drivstoff ble også lagret der. Illegal virksomhet var ikke vi nordmenn vant til, og det gikk da også galt.

1 1941 klarte en oslomann å infiltrere seg i organisasjonen og fikk innsyn i et våpenlager. Han anga virksomheten til myndighetene, og dermed begynte opprullingen. Olav Gunleiksrud, Arvid Nordby og Jens Chr. Beck samt en kontakt i Oslo, som alt er nevnt, Haneborg Hansen, ble arrestert i oktober. Kaptein Rognstad, Ingvald Sørensen og flere ungdommer som hørte til gruppen, måtte flykte til Sverige. Av de arresterte var det bare Beck som hadde inngående kjennskap til organisasjonen. Nedbrutt og syk etter tortur og forhør ble han overført til fangeavdelingen ved Ullevål sykehus. Men Beck røpet ingen ting om det han hadde vært med på. De andre nittedølingene ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland der de satt til krigens slutt. På en dramatisk måte ble Beck den 10. februar befridd av hjemmefrontfolk i tyske uniformer og kom etter noen uker til Sverige. Derfra gikk turen til Skottland og til kompani Linge. Han og flere andre ble høsten 1943 fløyet over til Norge på sabotasjeoppdrag, men flyet der Beck befant seg, droppet sin last i måneskinn 10. oktober 1943 delvis over Rambergssjøen. En av de tre ble funnet, men de to andre, som Beck var en av, ble aldri funnet. Slik endte denne helstøpte frihetskjemper sitt liv for fedrelandets frigjøring.

Det sier seg selv at motstandsgruppene i Nittedal etter dette fant det klokest å ligge lavt i lendet en tid. Etter at Bernt Saugen ble arrestert, ble virksomheten nærmest innstilt. Saugen kom til Grini, men ble sloppet fri etter et års tid. Fra Milorgledelsen fikk en beskjed om å være varsom. Det var litt virksomhet i Bjarne Langebraaten og Knut Høys tropper, altså lengst nord og lengst sør i bygda. Knut Høy fra Nesgute som nå ledet 1. tropp, greide bl.a. å kartlegge Lahaugmoen, som da var tysk militærleir.

Fra denne dødperioden for motstandsarbeidet i bygda midtveis under krigen og inntil reorganisering og stor aktivitet siste året, gjengir vi ordrett et avsnitt fra Bjarne Langebraatens etterlatte papirer som står i den beretningen Edward B. Fleischer har skrevet. Den gir et greit bilde, og forteller mye om situasjonen akkurat da:

Vi hadde fremdeles ingen kontakt med ledelsen, men håpet stadig å få kontakt med denne. 11943 fikk vi en god del gutter på skauen og det ble organisert hjelp til disse i form av matvarer og delvis klær. Depoter ble anlagt hos senere ordfører John Stakvik, som var den som skaffet forsyninger utenfra, samt hos Langebraaten. Fordelingssentral ble ordnet hos Nils Myhren, Hakadal. Han hadde direkte kontakt med ca 40 gutter som hadde gjemt seg for å unndra seg arbeidstjeneste. Dette arbeidet døde bort etter hvert, i det en del søkte hjem igjen og andre ble hjulpet over til Sverige.

Når det gjaldt matvarer, så fikk vi også god hjelp av Hans With på Rotnes og fru Ingeborg Fearnley på Ås gård. Ved årsskiftet 1943/44 fikk vi kontakt med hovedledelsen igjen".

To solide medspillere hadde Milorg i Nittedal i ekteparet Aslaug og Alf Sørskogen. Fra gården sin, Sørskogen, sørget de for mat, husrom og annen hjelp for Milorgjegerne som hadde mye av sin virksomhet i disse områdene. Våpenøvelser ble drevet på og omkring gården. "Gutta på skauen" hadde også i Aslaug og Alf gode hjelpere når matforsyninger skulle fram.

Utpå våren 1944 ble det mer fart i arbeidet. Saugen gjenopptok sitt arbeid, men fikk det råd av sine overordnede å finne en ny mann til oppgaven. Etter et nattlig møte "et sted i Hakadal" ble Edward B. Fleischer på Nordre Spenningsby valgt til ny områdesjef. Område 1211, som det het, omfattet nå bare Nittedal. Saugen fortsatte som rådgiver 

Området fikk nå denne oppsetningen: Tre ordinære tropper, en pionertropp, et sambandslag, et forsyningslag, et sanitetslag og et etterretningslag Faste kurerer var Arne Westbye og Heldrup Rasmussen, begge ansatt ved NSB i Nittedal. Etterretningen tok Helge Holvin ved Rotnes sag seg av, og forsyningssjef var Emil Holm, Rotnes gårdsbruk. Sanitetssjef var distriktslege Idar Grevstad.

De tre troppene var:

1. tropp rekruttert fra S. Nittedal og Oslo.

Sjef‑ Knut Høy, Nesgute gård. NK: Ludvig Steff Pedersen fra Oslo.

2. tropp rekruttert fra midtbygda. Sjef. Lars Bjørndal. NK: Gunnar Knai, Hakadal.

3. tropp rekruttert fra Hakadal. Sjef; Bjarne Langebraaten. NK: Platou fra Oslo.

De tre troppssjefene var utdannet befal fra før krigen. Vernepiktig befal Ruus, Fjell og Prestkvern var om nevnt alle med i starten, men satt fra 1943 til krigens slutt i tysk krigsfangenskap. Sikkerheten ble alltid satt fremst, og derfor skulle områdesjefen bare kjenne troppssjefer og lagledere.

Utover året 1944 utgikk det ordre om å øke antallet, skjerpe beredskapen og intensivere øvel sene. Det var dyktige orienteringsløpere i troppene, og dag‑ og nattøvelser i skogen ble en viktig øvelse. Svært viktig var våpeninstruksjon. Pensjonert oberst Stein Langebraaten beretter om 3. tropp i Hakadal: Trnil", eller Chr. Fr. Wiborgs opphold hos oss med instruksjonsvirksomhet er noe av det som har festet seg sterkest i minnet fra krigsårene. Foruten at det var en spennende tid, ga det mer alvor og mening og en sterkere følelse av å være med".

Stein Langebraaten var i den siste tiden før freden ordonnans for områdestaben. I en samtale med Sjur Fleisje på Søndre Slattum kom vi inn på samlinger og instruksjon. ‑ Først i 1943 og især i 1944 ble det fart i motstandsarbeidet. Da ble det våpeninstruksjon med sparsomt tilgjengelige håndvåpen av nye og ukjente typer, så vel som de mer kjente rifletyper. Likeså lærte vi om noen typer sprengstoff. Lingemannen Wiborg var sentral her, sier Fleisje.

Enkelte ungdommer i bygda kunne nok føle seg litt miskjente ved at de ikke kom med i HS. Dette skyldtes de helt spesielle og farlige forhold som rader i denne tiden, og derfor kunne det ofte bero på tilfeldigheter med hensyn til hvem som ble kontaktet. Dette er både Fleisje og Langebraaten enige.

Arbeidet med å skaffe våpen og utstyr til mannskapene hadde høy prioritet. Det ble også lagt mye arbeid i å fla godkjent en slipplass. Et par forslag ble avvist av overkommandoen i London, men tredje gang ble en plass mellom Hakkim og Råsjøen godtatt. Et lag i tredje tropp var klar for mottak, men uheldigvis ble slippet droppet feil og falt i tyskernes hender. Våpen ble så lovet sendt pr. bil fra Sverige, men bilen kom aldri. I midten av januar kom løytnant Ernst Eg, "Georg", fra England og oppholdt seg noen dager hos områdesjefen i instruksjonsøyemed. Han var sluppet ned i fallskjerm og var instruktør i hele distrikt 12. 1 oppsetting av mobiliseringsplan i tilfelle det ville bli krigshandlinger, var han en sentral person.

Arbeidet med å skaffe utstyr gikk videre lokalt i Nittedal. Skikjelker ble laget ved Ullevoldsæter Skifabrikk, 50 par beksøm ble framskaffet av Hans With, sanitetssjefen og Norleif Utne ved Nyco og Sigrunn Jensen på Markerud ordnet alle med sanitetsutstyret. Det var nå klart at krigen gikk mot slutten, og de siste dager før opphør av fiendtlighetene, var 1. tropp mobilisert og samlet i skogshytter med i alt 50 mann.

Årene med krig og okkupasjon fikk heldigvis en fredelig avslutning. Hjemmestyrkenes oppgaver i frigjøringsdagene var mange. De sørget for ro og orden, kontrollerte trafikken på veiene og her var Gjelleråskrysset viktig. De beslagla også biler, radiomateriell og annet som var kommet på urette hender. En litt lei jobb de ble pålagt, var arrestasjon og innbringelse av NS‑medlemmer. Troppsjef Bjarne Langebraaten sier om dette i sin rapport: Et av de første oppdrag troppen ble tildelt etter den kom fra skogen 8. mai var arrestasjon og innbringelse av medlemmer av NS. En lite hyggelig oppgave, men så langt jeg kan huske, gikk det relativt pent og fredelig for seg."

Om hvordan dette ble gjort i Søndre, sier Sjur Fleisje fra 1. tropp: Vi kom litt senere i gang med dette, og jeg husker det var to bygdegutter med kontakter i Oslo som hadde mye med dette å gjøre."

På et møte på avsnittssjefens kontor i Lillestrøm der områdesjefen var innkalt for å treffe to engelske stabsoffiserer, ble overtakelse av vaktholdet på Lahaugmoen drøftet. Møtet endte med at 1. tropp under Knut Høy fikk dette oppdraget. Så vidt en vet, var dette den eneste ekserserplass i Norge som ble overtatt av Hjemmestyrkene. 1. tropp ble valgt fordi mannskapene hadde anledning til å fortsette tjenesten en tid, og troppen var ellers meget godt skikket for oppdraget. Slik husker også Sjur Fleisje fra 1. tropp at dette ble ordnet.

Klokka 18.30, lørdag den 9. juni 1945, marsjerte den førti mann sterke troppen i sportsklær inn på Lahaugmoen mens den tyske vakten gjorde honnør. Fleischer angir det tyske belegget på plassen til å være ca 4000, derav 400 offiserer. Dette stemmer noenlunde med Knut Høys tall. Han oppgir 3000 mann fra flyvåpenet pluss 8 - 10 flyvåpenlotter. Høy sier i sin rapport at samarbeidet med tyskerne gikk greit, og videre ‑ Det var tydelig at vår humørfylte, men bestemte og for tyskerne umilitære måte å opptre på, skapte respekt.

Aftenpostens reportasje fra denne begivenheten slutter slik: ‑ Og nu vaier vårt flagg på stangen der oppe ‑ høyt og fritt og bærer bud til bygdene vidt omkring at Lahaugmoen atter er på norske hender. Sjur Fleisje, som var med her, sier om dette: ‑Mye av grunnen til at alt gikk så bra i de to manedene vaktholdet varte, var nok vårt troppsbefal Knut Høys og NK Ludvig Steff Pedersens uredde og friske måte å ta tyskerne på. Om 2. og 3. tropp skriver Stein Langebraaten i Fleischers beretning: ‑ Senere ble troppene i Hakadal ‑ i noe redusert tilstand ‑ sammen med karer fra andre tropper i distriktet, satt inn i bevoktningen av de tyske tropper i militærforlegningene ved Kjeller flyplass, i Prestegårdshagen ved Skedsmokorset og på Lahaugmoen. De var med på forflytningen av de tyske tropper som g pa var forlagt her, til de større sentrale transittleire på Østlandet. Etter at HS styrkene ble dimittert 15. juli, gikk en del av mannskapene over i den vaktbataljonen som ble etablert og forlagt i en tidligere tysk militærforlegning ved Bjørkelangen. De dannet en egen Nittedalstropp i bataljonen. Under tjeneste der mistet Lars Fleisje fra Slattum livet ved en ulykke. Dette var så vidt jeg vet det eneste tap av menneskeliv i forbindelse med frigjøringen i Hakadal og Nittedal ‑ men dobbelt tragisk på grunn av måten og tidspunktet det skjedde på.

Etter hvert gikk karene i Hjemmestyrkene tilbake til sine tidligere yrker. Vaktoppdrag ved kongens hjemkomst, og defileringen på Slottsplassen 9. juni var verdige markeringer ved slutten av tjenesten.

Mot slutten av sin beretning sier Fleischer at den nok er mangelfull, da den er nedskrevet 35 år etter at hendingene fant sted. ‑ Denne beretning "Milorg i Nittedal og Hakadal ‑ område 1211 ‑ 1940 ‑ 45" er skrevet etter oppfordring av tidligere ordfører Arne Westbye og tannlege Hans Rutis med tilslutning av daværende formann i Nittedal historielag, Per Ruud. Det er vårt håp at denne enkle beretning fra en betydningsfull og krevende periode i vårt folks historie, om en uvant virksomhet i en liten østlandsbygd, vil være av interesse for ettertiden.

Samferdsel

Det hadde ikke gått mange måneder etter at vi hadde fått våre nye "gjester" inn i landet i 1940, før det ble mangel på drivstoff til biler og busser. Bensin ble under hele okkupasjonen en uhyre viktig vare. Vanlig privatbilkjøring ble det fort slutt med. Rasjoneringskort ble utstedt til dem som hadde nyttekjøring. I mars i 1941 ble hver drosje anvist 25 liter i måneden, for å angi et tall. Trafikken gjennom bygda på hovedveien hadde jo heller ikke i de siste årene før krigsutbruddet vært så overveldende, men nå ble det langt mellom bilene. Men, "nød lærer naken kjerring å spinne," og det som særlig bidro til å hjelpe på bensinmangelen, var generatoren, som utviklet gass av såkalt generatorknott. Dette var kortkappet oreved, 5‑6 cm lang og ganske småkløvd. Om ikke oreveden hadde vært så høyt skattet som brenneved, så ble med ett oreskau og orekjerr verdifulle. Mange som var eiere av denne form for råvare, satte i gang produksjon av generatorknott i stort omfang for salg. Det ble stilt store krav til tørrhetsgraden, og en produsent mente, og han demonstrerte det også for oss, at knotten burde være så tørr at en kunne blåse gjennom den. Gråor er jo svært porøs.

For å kjøre med generator måtte en ha lisens, og for å styre det hele ble den såkalte Gassgeneratornevnden opprettet. Innen året 1940 var gått, var det laget over 3000 generatorer. For jordbruket i Nittedal, som i sa mange bygder ellers, var drivstoffmangelen egentlig ikke noen katastrofe, for her var det ennå hesten som var den viktigste trekkraften. Noen R traktorer var a se, men ikke mange. Ut fra dette økte derfor interessen for hesteavl, og aldri er det blitt født så mange føll i bygda som i disse årene. Det ble stiftet hesteavlslag og kjøpt inn avlshingst stasjonert på Nordre Slattum. Vi vil tro at dette frydet hjertene til pasjonerte hestekarer som Martin Egner, Otto Skøyen, Carl Henriksen og Haug‑karene i Hakadal. For transport først og fremst innen bygda var hesten viktig, og i Søndre gjenopptok en del bønder hestekjøring til byen, hovedsakelig etter bryggeriproduktet mask til dyref6r. Dette var avkokt dansk aspelundbygg fra ølproduksjonen. På gårdene ble gamle triller, stasvogner og bredsleder pusset opp til personbefordring, og vi var brått 25 år tilbake i tiden. Hesten ble bare mer og mer nyttig fram til frigjøringen.

Med ordet samferdselsmidler tenkte vi vel først og fremst på buss og tog den gangen. For busstrafikkens vedkommende utover i krigsårene var det bare en glidning mot det absolutte minimum av kjøring. Bussene fikk påmontert generator bak, og der bak måtte det og være plass for noen sekker med knott. Med jevne mellomrom måtte så sjåføren stanse på bestemte steder. Vi husker et slikt sted på Skøyentoppen. Sjåføren måtte gå bak og "Fyre" dvs. fylle på knott og stake i selve ovnen. Det ble etter hvert bussavganger bare morgen og kveld, og en del holdeplasser ble sløyfet for a slippe problemet med å dra seg opp i fart igjen.

Trafikken med buss var størst sør i bygda, for her hadde en Jo ikke noe tog. En del ruter gikk ikke lenger enn til Hagan. Noen snudde og ved Kirkeby landhandleri. Om søndagen var det niks busstrafikk, og ville en ut da, måtte en ta beina fatt sørover eller nordover til en stasjon.

Med jernbanen var det litt annerledes. Den hadde jo kull som drivstoff, og det var det litt av under hele krigen, men også her var ved viktig drivstoff. Som framkomstmiddel både for soldater og forsyninger var jernbanen svært viktig for "vernemakten". På noen vogner kunne vi lese "Räder rollen flür den Sieg" (hjulene ruller fram mot seieren).

Vår tidligere ordfører, Arne Westbye, ansatt ved NSB og stasjonert på Nittedal, vet mye om jernbanetrafikken i krigsårene. Vi mente at togavgangene fort ble færte under krigen. Nei det ble ikke særlig mye mindre trafikk, sier Westbye, men trafikken ble jo av så mange slag. Ved siden av persontogene hadde vi mange militærtog. En gang kom det et tog med russiske krigsfanger, og like før stasjonen greide to fanger å hoppe av og forsvinne i skauen. Da ble det litt av et leven blant vaktene, men de fant ikke russerne igjen. På persontog til Gjøvik var det ofte med tyske soldater som skulle til Hvalsmoen. Da måtte de jo skifte på Roa. En gang var en tysk soldat lurt til å gå av på Nittedal, og han ble vi pålagt å låse inn på stasjonen og få han videre neste dag. Spennende vognlaster? ‑ ja, det ble ofte sendt store mengder radioer som var innsamlet, og vi passet jo på å lytte litt på noen av disse da. Under tyske kontroller, der de var ute etter folk de hadde liste over, kunne vi ofte få en pistol i magen, og det var jo ikke særlig moro.

Westbye husker godt den store razziaen 13. november 1944. Det var ganske mange soldater som kom oppover lia fra Rotnes gård, der de hadde et slags hovedkvarter den dagen. De søkte etter radioer, farlige papirer og våpen. Hjemme hos meg sjøl hadde jeg også razziaer to ganger. Da endevendte de nær sagt alt i huset. Det var både en spennende og uhyggelig tid, avslutter Westbye.

I Nittedal slapp vi borgervakten, som gikk ut på at gode nordmenn ble satt til å passe på industri og kommunikasjoner, og i 1943 ble disse vaktene også satt til å patruljere jernbanelinjer og bruer. Dette var på grunn av at sabotasjeaksjoner mot slike innretninger hadde funnet sted. Skjedde det noe da, så var det ikke så greit å være vakt. I Oslo og Bærum ble folk pålagt slik tjeneste. Hele systemet ble avviklet våren 1944.

Farten på biler med generator ble ikke stort mer enn halvparten av det en bensindrevet bil kunne greie, og for lastebiler med lass oppover Gjelleråsen, ble farten bedrøvelig. Syklistene, og dem var det mange av, lå liksom på lur, enten ved Skillebekk eller Hagan og hengte seg på en lastebil opp til toppen. Sjåførene så jo at de hadde påheng, men det ble liksom godtatt slik. Personlig hadde vi mye nytte av dette på vei til skolen.

Bevegelsesfriheten for den enkelte ble det smått med etter som reiserestriksjonene ble strengere. Alt i 1943 måtte en nittedøling som ville besøke tante Olga i Drammen, ha reisetillatelse fra lensmannen. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det var lett å få tillatelse i de første årene, men tid og kanskje også penger til buss måtte en jo ha for å skaffe seg den. 11944 ble den frie reiselengde ytterligere forkortet, og bare for såkalte nødvendige reiser "for stat og parti", ble det gitt tillatelser pluss at frontkjempere fikk reise fritt. Reiser til det vi kan rubrisere som famileanliggender, f.eks. brylluper og begravelser, var det derfor ikke å tenke på, hvis disse da ikke foregikk innenfor et nærområde. Livegenskap er at ord vi husker fra vår historielesning. Det betydde kort og enkelt fortalt at et menneske, som regel en leilending eller en bonde, ikke kunne forlate godset der han var født. I en noe modernisert form av utgaven fikk vi i denne tiden erfare på kroppen hva dette ordet sto for.

En annen og svært tidlig innført reiserestriksjon som rett nok ikke angikk vår bygd, var de grensesoner som ble opprettet mot Sverige. Alle som oppholdt seg der, eller skulle reise inn i disse, måtte ha så kalt grenseboerbevis med bilde og det hele. Dette var "grensesone Øst". Hensikten var å stoppe flukten til Sverige som hadde vært stor, alt fra 1940. Senere fikk vi og "grensesone Vest". Her var det flukten vestover som skulle stoppes.

Webdesign