1944 ‑ SEIEREN I SIKTE

Det var nå ganske klart hvilken vei det gikk, men det spørsmålet som opptok de fleste var hvordan slutten på det hele ville arte seg. Mange hadde noen av sine i tyske fengsler her i landet, og i  konsentrasjonsleirer i Tyskland var det tusenvis av nordmenn. Begge steder var det flere fra vår bygd.

I januar fikk de lokale Milorggrupper beskjed om å begrense tilgangen av nye mannskaper. Organisasjonen var nå kommet opp i et antall av 3.500 mann, og hovedvekten burde nå legges på økt bevæpning og forbedret utstyr til de jegere som nå var klare.

Forfall av hus og boliger

Vi gikk nå inn i det fjerde krigsåret, og det var et viktig felt i samfunnet som midt i kampen for det daglige brød, totalt var neglisjert og glemt: Vedlikehold av bygninger av alle slag. Bygningsmaterialer var strengt rasjonert, fra nå av også bygningsjern. Her i bygda utgjorde boliger, bondegårder pluss noen småbedrifter og lagerhus den største bygningsmassen. Grå var bygningene blitt av mangel på maling, og råtne var vindskier og vindusgerekter. Her lå mye arbeid og ventet, men inntil materialsituasjonen ble bedre, var det lite en kunne gjøre.

Hvert år ble bøndene pålagt å hogge et visst antall kubikkmeter tømmer for levering til sagbruk og cellulosefabrikker. Dette året ble det hogd svært lite av det pålagte kvantum. Årsaker som ble oppgitt, var mangel på hester, for, seletøy og skotøy, ja, en manglet nær sagt det meste, men det er ikke utenkelig at sabotering av hele opplegget, var den viktigste årsaken. Dette var jo også råvarer for fienden.

Telegrafstolpen og tilhengeren

Brenselssituasjonen, eller rett fram sagt det å ha noe å legge i ovnen til en hver tid, var stadig et problem for den delen av bygdefolket som ikke hadde skog selv. Ved ble det hogd mye av i disse årene, både av skogeiere og av bygdefolk som fikk hogge selv. Veden som ble solgt, var ofte 60 cm lang, men også en del tre meters skogsved ble solgt hel, og her gjensto mye arbeid før den kunne legges i ovnen. Her i Søndre husker vi godt to karer som spesialiserte seg på vedkapping for folk. Kappsaga var montert på en aksling med gummihjul, og så gikk en mann og dro i draget mens den andre dyttet på, slik vi så drakjerrene ble dratt i byen for en del år tilbake. De var stadig på farten fra hus til hus, eller rettere sagt fra vedfavn til vedfavn. Trekkraften til saga ordnet de ved avtale med lysverket om å få henge på en ledning rett på nettet. Systemet fungerte utmerket. Det litt pussige ved de to karene var at den ene var en lang tynn stake, mens den andre var en liten tass. Riktig telegrafstolpen og tilhengeren var de, disse to, som gjorde en velgjerning rundt om i bygda med kappsaga si.

Lite varer i butikkene

At magen nå ble virkelig slunken, skjønte vi ved at den gule ertesuppa med saltkjøtt fra Sverige som vi inntok på skolen, bare smakte bedre og bedre for hver dag.

Utstedelsen av såkalte særkort for ungdom mellom 12 og 20 år ble sett på som en erkjennelse fra myndighetenes side av at rasjonen for denne gruppen var i minste laget. På disse kortene kunne vi for to av merkene få kjøpt et slags sukkerpålegg. Samme tildeling ble gitt til tungarbeiderne.

I stedet for margarin ble det på fettkortet delt ut en halv kilo saltflesk, som skulle vare i to uker. Fisken uteble også i forretningene, men noen typer fiskehermetikk kunne være å få noen dager. Det var torskerogn og kaviar og det noe uvante hermetikkslaget kippers. Dette er det engelske ordet for røkt, flekket sild med opprinnelse i Storbritannia. Dette hadde tydeligvis vært en eksportvare som ikke hadde vært mye nyttet i Norge. Den var ikke verst i smaken til å begynne med, men ved langvarig bruk fikk vi litt avsmak på den.

Siste sommer og høst i krig

Juli måned kom, og med den kom også sommervarmen. De som kunne, dro ut til badestedene, og sykkelen var for de fleste framkomstmiddelet. I Nittedal nøt vi sommervarmen og badet i tjern og kulper og i Nitelva, som var en yndet badeplass til noen år etter freden. Litt senere på sommeren ble sykkelturene gjerne kombinet med å styrke familiens eranæringsgrunnlag med plukking av bær og sopp. Et ekstra bærtog ble satt opp til Søkna. Det var det mange som benyttet seg av.

En ny vri for å øke bruken av naturens ressurser var oppfordring til å plukke rognebær og nyper, Smaken på disse bærene når de var tilbeiedt, var ganske bra. Minimusfaktoren i alt som hadde med denne typen næringstilskudd å gjøre, var imidlertid sukkeret, som det jo ikke var noe å få av. Vi var nå både når det gjaldt matvarer og nødvendighetsartildei, kommet til et punkt med en slags byttebørs der penger nesten kom i annen rekke. Den som hadde en ting eller kom i besittelse av noe en selv ikke hadde bruk for, stilte seg meden gang spørsmålet hva en kunne bytte til seg for dette. Lokalavisene de nærmeste for oss kom ut i Lillestrøm ‑ var full av byttenotiser. Disse kunne ofte tyte over av humor som når en tobakkshungrig person ville bytte et ubrukt nattmøbel (potte) til en pris av kr 2.70 mot norsk tobakk. I hvordsn skulle han nå få bevist at møbelet var ubrukt, undret avisen.

Det gikk mot den femte krigsjulen, men å snakke om julehandel var nærmest en hån, for hyllene var tomme. Ut i desember bestemte NS myndighetene at en lang rekke butikker skulle stenges. Det gjaldt særlig manufakturforretninger og det gjaldt tobakksrørretninger. Det kom og påbud om sammenslåing av butikker.

For bygdas landhandlere som i vanlige tider handlet med hele spekteret av varer, var disse årene en eneste kamp for å eksistere. Etter det vi vet, så overlevde de aller fleste på et vis. De ble ofte drevet som mann og kone butikker, og eierne krevde ofte ikke mye til seg selv.

Det ble dette året bestemt at villagriserte skulle slaktes innen 15. november. Disse Disse forbruktte jo end del poteter. Griseslaktet skulle nå også trikinundersøkes.  Trikiner er en snyltende rundorm som kan være farlig for mennesker, og den er lett å påvise ved en veterinærertedisinsk undersøkelse. Dette hadde vi ikke hørt om før, og vi vil tro at det hadde å gjøre med at disse grisene ofte kunne bli foret opp med svært så ubestemmelig mat.

Helsvart var likevel ikke situasjonen i desember 1944. En balv kilo kjøtt ble utdelt til hver, og det ble også forespeilet en kilo sukker. Med disse "lekkerbiskener" vel i hus, gikk vi inn i den siste krigsjulen.

Storgårder og bruk var gode støttepunkter

I Hakadal ligger to gårder av virkelig store dimensjoner: Hakadals Verk og Ås gård. På disse gårdene var det på denne tiden stor virksomhet med dyr av alle slag, og her hadde mange sitt arbeid. Det å høre til dette miljøet, som f.eks. Verket, der mølla inngikk som en meget viktig driftsenhet, betydde mye, sier en hakadøling som kjenner dette. Forvalter Midtgaard på Verket hadde begge sine sønner i HS‑troppen i Hakadal. På mølla malte gamle møller Hansen for folk, og mange hentet melk på Holm‑sida. Mange fikk forsyninger fra Ås, og herfra ble det også sørget for Hjemmestyrkene i Hakkimområdet. Omtrent midt i kommunen ligger Rotnes Bruk, som også hadde mølle og kornmottak. Hit kom mange både med sekken på rygg  og uten, men felles for alle var at de hadde bakemel med seg tilbake. Alle disse tre storbrukene hadde noe av det gamle igjen i seg, ja, de var på mange måter selvhjulpne småsamfunn, og som sådanne var de gode støttepunkter i en vanskelig tid. Både brukseier Hans With og forpakter Emil Holm fylte viktige funksjoner i bygdas Hjemmestyrker.

Hvordan sto det til med helsa?

Jo den kunne være både god og dårlig. Med den ernæringssituasjonen vi hadde, høres det kanskje rart ut å si at hos mange var helsetilstanden ganske bra. Folk var lette og raske på foten, og vi kjente ikke til ordene overvekt og livsstilssykdommer, men vi må nok med en gang ta visse reservasjoner og si at vi nok hadde en del mangelsykdommer både hos små og store. Stoffer som brøt kroppen ned, var det lite av, men mange helt nødvendige næringsstoffer var umulig å framskaffe.

Ernæringssituasjonen begynte alt etter et par års krig å bli betenkelig, for så å bli nærmest desperat vinteren 1944/45. Mange i vår nære omgangskrets som vi i ernæringsmessig sammenheng kjente som ganske runde mennesker, ble etter hvert bare skyggen av seg selv. Rent utvendig og synlig ga dette seg utslag i munnsår og brennkopper, som vi på arnatørmedisinsk vis kalte det, og vi tilskrev vanligvis denne situasjonen mangel på bestemte næringsstoffer. Der hvor folk samlet seg, i køer eller på holdeplasser, var det alltid en del mennesker å se med slike sår som var oversmurt med hvit salve. På skolene strevde helsepersonalet med å holde hodelusa på avstand, og små snauklipte skaller var ikke uvanlig å se.

Dårlig og gal ernæring fikk og følger for synet, så det ble en del flere bebrillede både blant de små og også blant de store i en litt for tidlig alder. Det ble ofte under munterhet hevdet at det blant de tyske okkupasjonssoldatene var svært mange med briller da de kom, men at disse kunne legges vekk etter at de våren 1940 hadde kost seg med vår gode sjokolade.

Lungetuberkulosen fikk en oppblomstring i denne tiden, men de angrepne ble tatt bra hånd om med den tids hjelpemidler. Tuberkulinunderskelsene gikk sin gang, og vi var bare i begynnelsen med å "rip på armen", som vi sa. Svært mange ble naturlig positive uten at det ble noe utbrudd av sykdommen. Glittre Sanatorium som jo var bygd som, og fremdeles var, en sikker bastion i kampen mot denne sykdommen, var en god institusjon å ha i kommunen.

På skolen var det utdeling av tran. Elevene sto på rekke foran kateteret med skje i hånda. Han som hadde glemt skje, bare åpnet munnen og fikk sin dose etter sikker sikting fra lærerens side. Et framskritt var

det da det litt senere kom tranpiller. Disse var røde og fine og gikk lettvint ned. Den berømte svenskesuppa gjorde godt i de slunkne barnemagene. Familier i bygda med svenske eller danske aner kunne ordne seg slik at de fikk pakker med matvarer gjennom disse landenes hjelpeorganisasjoner.

Gulsott var ikke lite utbredt. Det er jo en sykdom som tar sin tid, og de angrepne så ganske medtatte ut der de gikk med sine gule fjes. I tillegg led i det stille både på kropp og sjel, og deres sykdomssituasjon er vanskelig å rubrisere. En knugende okkupasjon av fem års varighet med vekslende spenningsperioder og med stadig mindre mat i skap og på bord, unnlot ikke å sette sine sterke spor. Dette skapte også hos en del unge ofte ulykkelige individuellle helsesituasjoner de har stridd i årevis med å komme over etter at krigen var slutt. Krigens innvirkninger på menneskesinnet er så forskjellig, men god er den så visst ikke for noen.

Legetjenesten for de vel 5.000 menneskene i kommunen ble dekket på litt forskjellig vis. De første par krigsårene tok gamledoktoren, Hans Prydz, ennå i mot pasienter på Markerud, men det var distriktslegen i Nordre, Idar Grevstad, som tok den største støyten. Ellers søkte noen lege på Grorud, eller Grorudhaugen, som en ofte sa om det gamle Grorud. Her hadde en lege bl.a. fått kortbølgeutstyr til behandling av gikt.

Razziaer, arrestasjoner og tunge dager

Vi er under arbeidet med dette skriftet blitt kjent med skjebnen til noen av våre sambygdinger som på grunn av sitt motstandsarbeid fikk et ublidt opphold i tyske fengsler. Det finnes sikkert flere som burde vært nevnt, men med den tiden vi har hatt til rådighet, har vi ikke maktet å ta mere med.

Når første ordet i denne overskriften ble nevnt, visste vi hva det var det betydde. Uhyggelige ilinger f6r gjennom kroppen og trengte helt "innerst i sjelen", for å nytte et uttrykk vi alle har hørt. Mange av våre sambygdinger opplevde razziaer og husundersøkelser både av tysk politi og deres norske medløpere. Det endte som oftest med at de selv eller andre i familien ble tatt med og ført inn i det ukjente. De var blitt Häftlingsarrestanter som det heter på språket til dem som forårsaket det hele. Samlet var det ikke så få i bygda som ble arrestert. Tidligere er noen nevnt under avsnittet om Hjemmestyrkene. Her skal vi ta for oss de arrestasjonene som skjedde noe senere og uavhengig av dette.

På Nedre Haug, hos Just Henriksen, var det 1 1942/43 stadig ettersøkte motstandsfolk som lå i dekning. Her ble de tatt hånd om til det enten var tilrådelig å komme fram igjen, eller komme videre. 13. mars 1944 fikk gården besøk av tysk politi som etter ransaking uten å finne hverken radioer eller kompromitterende papirer, tok med seg husbonden, Just. Han ble ført til Akershus, der han ble satt i enecelle fram til juni med lite mat og ingen kontakt. ‑ Dette var noe han nødig snakket om, sier hans kone Liv, som forteller dette. Fra Akerhus ble han flyttet til Grini der det var noe bedre å være, og der ble han til frigjøringen. Liv Henriksen minnes også sin bror, Kaare Hexeberg, som etter brutale og pinefulle forhør ble skutt på Trandum 3. juni 1944. Han var Milorg‑mann og tok seg også av flyktninger.

Kjøpmann Reidar Jørgensen drev kjøttforretning i Oslo. Han var med og sørget bl. a. for forsyninger til "Gutta på skauen". Det var ingen ufarlig virksomhet, og Jørgensen ble arrestert og satt på Grini der han delte rom med Just Henriksen. Jørgensens kone, Aide, drev også illegal virksomhet.

Den 13. november 1944 er en dag mange i Nittedal tenker på med uhygge. Tidlig denne tunge novembermorgenen kunne en lang rekke med mørke militærbiler observeres på veiene i bygda. Det er senere blitt klart at det var opp mot 200 Wermachtsoldater pluss en del SSmenn som var med. Vi husker spesielt at noen biler stoppet ved bensinpumpene ved Kirkeby landhandleri i Søndre, der de tok en halvvoksen gutt fra stedet inn i en bil og ba han vise vei til noen oppgitte adresser. Når de ikke var for~ nøyd med svarene han ga, vred de ørene hans, sa gutten senere da han ble sloppet fri igjen.

I Søndre ble sokneprest Mørstad, som vi har hørt før, arrestert i prestegården sammen med datteren Johanna. I tillegg ble tre personer til tatt, hvorav én var sabotør. På Nordre Dal tok de med seg Edvald Boasson senior og sønnen Snorre pluss en unggutt som var i dekning. Ulovlige radioer var noe av det de var ute etter, uten å finne noen. På Nesgute gård ble fru Jensen, kona til eieren tatt, og i tillegg en i familien. På den andre Nesgutegården tok de en av sønnene, Jan Smedstad. Når en slik kolonne sneglekjørte gjennom bygda, skjønte alle oppegående voksne mennesker hva som var på gang og fikk kuldegysninger.

På Rotnes gård opprettet de et slags hovedkvarter, og stabburet ble benyttet som foreløpig arrestlokale. I den tiden fangene satt der, led de antakelig ikke av noen matnød, for det fortelles at de forsynte seg av Selma Withs flatbrød. Under denne storrazziaen ble store områder rundt Nittedal stasjon og Rotnes‑strøket omringet, og ransaking foretatt i mange hus. Radioer, våpen og illegale papirer var nesten alle razziaers mål, og det var slik også denne gangen. Vi er ikke kjent med om det ble gjort noen spesielle funn i så måte. Grini ble oppholdstedet for dem som ble tatt, sammen med rundt 5.000 andre fram til kapitulasjonen.

En mann som ikke må glemmes under omtalen av nittedølinger i tysk fangenskap og i særdeleshet på Grini under krigen, er Leiv Wollum. Flere vi har snakket med, berømmer uavhengig av hverandre, Wollum som en svært flink og oppfinnsom kar når det gjaldt å få fram meldinger og mat han hadde gjemt i sine lastebillass. Han kom til bygda i trettiårene og arbeidet først hos Edvald Boasson senior. 11938 ble han gift med Margrethe Christiansen fra Dal (gården nedenfor kirken). Under krigen arbeidet Wollum for With på Rotnes Bruk, der han kjørte lastebil. Fra Rotnes kjørte han generatorknott og bakhun til Grini, med brukers navn på bilen. Inne i sekkene med knott var det illegale meldinger og pakker. På denne tiden bodde ekteparet Wollum på Sørli, nede ved As i Nittedal. Vi har snakket med Margrethe, som forteller at de under hele krigen hadde mye illegalt materiale gjemt hjemme, så hvis de hadde ransaket der, hadde det nok gått galt med oss, sier hun.

En gang Wollum kom med lass innover og nådde Sinsen, kjørte han rett inn i en kontroll. Det var hirdgutter som utførte den, og de hogg i stykker noen av sekkene, men den gangen var heldigvis brev og pakker i andre sekker. Hver gang han kom fram til Grini, ble han tatt inn bakveien. Ved avlessing ble han av de væpnede vaktene beordret vekk fra bilen, og deretter ble fanger satt til å lesse av. Slik kom pakkene dit de skulle. Ved siden av nittedalsfolk hjalp han også mange fra andre kanter. Under krigen foregikk det også en "frakttrafikk" østover til Sverige med flyktninger. Her var også Wollum aktiv. Med den firmamerkede bilen så hans kjøreturer østover svært så legale og tilforlatelige ut. ‑ Også her gikk det bra, sier Margrethe. At påkjenningen hadde vært i største laget, viste seg da han ble pensjonist, og ettervirkningene begynte å slite i nervene. Hans innsats fortjener å bli minnet. Leiv Wollum døde i 1985 ‑ syttifire år gammel.

Tvert over for Rotnes Bruk, litt opp i Haugbakken, lå lensmannskontoret, og her styrte lensmann Fridtjof Schou i krigsårene. Fra flere hold, uanhengig av hverandre, har vi fått opplysninger om at det fra dette kontoret mange ganger utgikk meldinger til sambygdinger om at det var best at de så til å komme seg i sikkerhet. At bygdas politimyndighet spilte med i en slik tid, var av uvurderlig betydning.

Sabotasjesmell i Oslo‑området og i Hakadal

Forsvarets Overkommando i London hadde til nå vært svært avventende med hensyn til sabotasjeaksjoner mot tyske mål. Hjemmefrontens ledelse mente at dette var en oppgave for spesialister. Men nedover i rekkene i Milorg var stemningen en annen. Her var kampånden tilstede, og de ville gjerne prøve seg. Det som avklarte situasjonen, var Overkommandoens direktiv av 26. juli som ga tillatelse til aksjoner. Bensinlagre skulle ha høy prioritet. Dette førte til at vi fikk en riktig livlig høst, om det går an å bruke et slikt uttrykk om en virksomhet som kunne sette liv i fare. Men, det var krig, og dette var ledd i å tilføye fienden så store tap som mulig.

Alt 13. august kom det første smellet. Det var i Oslo Sporveiers busshall på Korsvoll i Oslo. Her var det lagret flymotorer. Deretter gikk Norsk Brænselsoljes tanker på Sjursøya i luften. Siden kom turen til et bensindepot på Grorud. Her og også andre steder var det Milorg DI 3 som foresto aksjonene. Av større interesse for oss er imidlertid det som skjedde i Hakadal i oktober, og som vi skal se litt nærmere på.

Det er 13. oktober 1944 og scenariet er lengst nord i Hakadal. Et klart sabotasjemål befant seg på på et av Gjøvikbanens sidespor nord for Hakadal stasjon. Melding om det var innløpt et par dager før, og det betød at det var en ny jobb for karene i Milorg D 13. En rekognosering hadde fastslått at 86 tankvogner sto parkert her, men det var ikke mye bensin på tankene. Et par tyske streifevakter var av og til innom.

Kvelden før gjør karene seg klare og henter fram sprengstoffet ‑ Plastic Explosives Number 2, importert fra England i fallskjerm over Nordmarka. Om morgenen den 13. setter de seg på lokaltoget til Roa, og i timene som følger, går forberedelsene helt etter skjemaet. En liten stue mellom sporene hadde til nå sett svært så stille ut, men plutselig blir en mann observert. Sabotøren Rolf må foreta et regulært "hold up" og ta med seg karen som viser seg å høre til et tømmerhoggerlag som bodde i hytta. 'Tangen" kunne fortelle at alle var gode jøssinger.

Lederen, Per Røed, gir nå ordre om plasseringen av sprengstoffet. Klokka var nå 20.20. Etter 25 minutter er alle ladningene på plass. Bare en gang i løpet av denne tiden synes en av karene å høre skritt, men ingen vakter dukker opp. I løpet av noen minutter vil den første eksplosjonen komme. Innen denne tiden måtte tømmerhoggerlaget varsles, og sabotørene måtte komme seg vekk. Det første smellet kom fem minutter for tidlig, og karene var bare noen meter fra jernbanelinjen. Som et lyn flerret eksplosjonen den mørke kveldshimmelen og lyste opp i den stille dalen. Milorg D13 hadde med hell gjennomført enda en sabotasjeaksjon mot de tyske forsyningslinjene.

I Hakadal satte eksplosjonen naturlig nok sinnene i bevegelse. Heldigvis gikk ingen mennesker med. Tyskerne innfant seg fort, men ingen gjerningsmenn var å se, og det hele stilnet av. Etter smellene å dømme skulle en ha ventet å finne søndersprengte vogner i massevis, men det var ikke tilfelle. Sprengladningene var blitt festet ved avtappingsventilen under vognene, og det var denne og toppventilene som for det meste var sprengt bort. Den innestengte bensindampen bidro sikkert til styrken i eksplosjonen.

For bygda var aksjonen i Hakadal en klar påminnelse om at krigens gru plutselig kunne slå ut også hos oss.

Finnmarkinger til Nittedal

Etter at finnene i september 1944 hadde sluttet fred med russerne og brutt våpenbrorskapet med tyskerne, forlangte de at alle tyske soldater skulle trekkes ut av Finland. For Nordnorge fikk dette uhyggelige følger. Den tyske 20. bergarme fikk ordre om å trekke seg tilbake inn i Norge og ødelegge alt etter seg. General Rendulic fikk i oppdrag å lede denne vanskelige oppgaven. For befolkningen var det først snakk om frivillig evakuering, men da dette ikke gikk, satte tyskerne og nazistene i gang tvangsevakuering. Sjefen for politidepartementet, Jonas Lie, var i Hammerfest og spilte en betydelig rolle her.

Tusener av evakuerte fra Finnmark og Nord‑Troms kom sørover. Mange kom til Oslo og Akershus, og til vår bygd vet vi om en 6‑7 personer. Noen dro tilbake til sine hjem, dvs. branntomter, straks det var muligheter for det. Vi har snakket med to som var ungjenter den gangen og ble gifte her sør. De minnes strabasene og vanskelighetene de var utsatt for og den lange reisen sørover. Ellers sier de at de alltid har trives her i bygda, og at de ikke vil være noen andre steder.

Idretten i krigsårene

I november 1940 forsøkte kommissarisk statsråd, Axel Stang, å få all norsk idrett inn i det nystiftede Norges Idrettsforbund. Begge de gamle idrettsforbundene ble derfor oppløst. Denne nyordningen kunne det gamle idrettsstyre ikke godta, og dette ble begynnelsen til idrettsstreiken, som etter hvert ble nesten total. Ingen stevner ble arrangert, og de aktive møtte ikke til stevner som de nye lederne forsøkte å arrangere.

Fra idrettslivet i Hakadal kan Stein Langebraaten vise fram protokoll med den siste årsmeldingen fra oktober 1941. ‑ jeg husker at det senere ble arrangert jøssingskirenn inne i Marka med Burås, Fredrikstad og Tømte som sentrale steder. Her var bl.a. Hermannsen~brødrene fra Søndre og fra Nydalen, med. Georg Tømte var en stor skiløper. Illegale orienteringsløp ble det og arrangert, og her var Leif C. Løken en sentral person. 1 1945 kom hirden en gang, og da var det bare å komme seg vekk, sier Langebraaten.

For Nittedal idrettslags vedkommende kan Ivar Halvorsen fortelle at løpere fra denne klubben deltok i Jøssingrennene i Marka. ‑ Det var ildsjeler som fikk i gang disse rennene. Alt måtte jo foregå i hemmelighet og det meste måtte tas på sparket. Det ble forsøkt med en hemmelig terminliste, men den kom fort på gale hender. Dukket hirden opp, var det bare å fly sin vei, sier Halvorsen til slutt.

Fra Søndre kan Knut Hermansen bekrefte at han og et par brødre var med i disse rennene. Idrettslagene var raske til å komme i aktivitet igjen da freden kom.

.

Webdesign