1945 ‑ MENS VI VENTER PA SISTE AKT

Ordet i overskriften fra teaterspråket kommer lett for oss når vi skal si litt om de siste månedene av det dramaet som krigen var. Bygda vår hadde den gangen som tia, nære forbindelser med hovedstaden. Der hadde mange sin skole‑ og arbeidsplass, og der hadde mange familie og kjente. Det som hendte der, angikk også oss.

På årets siste dag, søndag 31. desember, opplevde Oslo sitt hardeste flyangrep. Selv om vi etter kalenderen ikke helt hadde forlatt 1944, vil vi si at det var dette flyangrepet som hendelsesvis "åpnet" 1945. Derfor behandler vi det her.

Offisielt het det at 77 sivile mistet livet. Hva som egentlig hadde hendt denne nyttårskvelden, fikk vi rett inn i vår hjemlige stue i det en kjenning bosatt i Oslo, men med nær tilknytning til vårt strøk, kom innom på Rud for å fa fylt melkespannet. Deretter dukket han ut i mørket igjen på vei opp mot den vesle plassen Sandbekken litt inne i skogen. Han fortalte at det var Victoria Terrasse, der Gestapo hadde sitt hovedkvarter, som var målet. Som alltid ved flyangrep hadde en del bomber falt langt fra målet, og en hadde landet svært tiær en sporvogn som svingte ned fra Drammensveien og inn i Stortingsgaten. Rundt tretti mennesker i denne vognen mistet livet, vesentlig på grunn av trykkskader, kunne han berette, og han beskrev videre synet av de arme ofrene som lå spredt utover gaten. Han var nok ikke den eneste som kom til Nittedal med slike uhyggelige nyheter den kvelden. Det rykket nok litt i mange nervetråder inntil en ble forvisset om at det ikke var noen av ens egne blant ofrene.

Nevnte kar med melkespannet drev på sin vesle plass en utstrakt og ikke ufarlig virksomhet med å gjemme bort folk, helst fra Oslo, som var i søkelyset både hos norsk og tysk politi. For å avlede oppmerksomheten fra det han egentlig drev med, spilte han nærmest tomsing både i klesdrakt og væremåte, og merkelig nok fikk han være i fred med sin virksomhet. Bygda gjemte nok utvilsomt mange flere enn de som hørte til her på denne tiden.

På dette område kan en nesten si at situasjonen ble mer urolig utover vinteren, og en så oftere fremmede folk. Situasjonen var utvilsomt like farlig nå som før for folk som lå i dekning, men det er mulig vi så mer til bevegelsene til disse nå, og vi vet også at på denne tiden var HS‑styrkene i ferd med å gjøre seg kampklare for den slutten som nå ganske snart ville komme.

Situasjonen var nå blitt slik i det mangelsamfunn vi da hadde, at det hos folk i sin alminnelighet hadde lagret seg opp en krigstrøtthet som var til å ta og føle på. Den alvorlige forsyningskrisen i hele samfunnet merket vi klart i bygda. Tomme butikkhyller hørte til dagens orden. Bleike og underernærte barn, ofte med sår og blemmer i ansiktet, var ikke uvanlig å se. I den andre enden av aldersskalaen satt de eldre, som ikke var i stand til å bedre sin situasjon ved egen innsats. For mange av disse var det ikke bare matsituasjonen de hadde å kjempe mot, vinterkulden i et gammelt og trekkfullt hus kunne ofte være en like stor fiende. Barna og de gamle ble nok de gruppene som hadde det vanskeligst i denne tiden.

Trafikk på veiene gjennom bygda av okkupantens kjøretøyer var det nå nesten ikke noe av. Dette var noe som fulgte av seg selv da drivstofflagrene sa a si var tomme. Dette merket vi også de gangene allierte fly kom innover. Ingen tyske fly var oppe og møtte dem. For jernbanens vedkommende tok kull‑lagrene slutt, og vedfyring ble brukt.

På Østfronten var nå den virkelige situasjonen den at tyskerne ble jaget bakover mot das Vaterland i stor fart, men når vi leste sensurerte aviser, het det ofte at dette var "frontforkortinger," nederlaget var vanskelig å innrømme. Slik gikk utviklingen de siste par månedene fram mot slutten av april. Hadde det vært mye rykter før, så kokte det nå. Alle som kom fra Oslo eller andre steder, mente å ha noe nytt å fortelle om utviklingen, og spenningen steg.

Tyskerne hadde kapitulert, kunne noen fortelle. Quisling hadde gått av, sa andre. Felles for alle var at de "var sikre på det de fortalte. Men litt sant var det i ryktene, for 18. april søkte Quislings ministre om å få gå av, men han anmodet dem om å bli stående. Uenighet var det også innen okkupasjonsmakten. Terboven sto for den harde linje med kamp til siste stund. Tyskernes hovedkvarter var på Lillehammer. Der hadde general Franz Bøhme kommandoen over 350.000 tyske soldater. Den 51‑ årige generalmajoren overtok i januar kommandoen etter general Rendulic. Han var den tredje tyske militærkommandanten i Norge, og det var også han som undertegnet kapitulasjonsavtalen på Lillehammer.

Den 4. mai kom vår nabo inn og fortalte med et stort smil at nå hadde tyskerne i Danmark kapitulert. Den samme naboen hadde hele siste året vært flink til å komme med så klare og presise nyheter, at vi lenge hadde skjønt at han hadde en pålitelig kilde. Og riktig nok, et par dager senere, tok han fram radioen fra høylåven. Vi flokket oss rundt apparatet og kunne liksom ikke få hørt nok.

Mandag 7. mai opprant med sol og strålende vårvær. Fra vår arbeidsplass på et jorde så vi nå at flaggene var kommet opp rundt i bygda. I det samme kom et engelsk fly sørfra og fløy dalen på langs i lav høyde. Vi så de engelske ringene på flyktopp og vinger. Det vagget på seg og riktig hilste. Om ettermiddagen kom meldingen alle hadde ventet på. Tyskland hadde kapitulert på alle fronter, også i Norge. Senere på dagen kunngjorde også den svenske kriminaldosenten og sjef for de norske polititroppene i Sverige, dr. Harry Sødermann, som da var ankommet til Grini, "att Norge åter ~r fritt," og dermed ble portene åpnet.

Den 8. mai ble den offisielle kapitulasjonsdagen. Nå ble alle sluser åpnet. Fem års oppdemmede følelser og trang til å gi disse luft, brøt fram. I bygda vår med spredt bebyggelse og forholdsvis få mennesker kunne det jo ikke bli slike opptog som vi hørte om fra Oslo, men folk samlet seg i og utenfor sine hus og gårder for å feire freden. De illegale radioene - som nå ikke var det lenger ‑ ble plassert på bordet og med et enormt volum ble de siste nyheter slynget mot oss. Mannen med melkespannet som vi hørte om siste nyttårsaften, var også i sving. Hele tre radioer hadde han tatt fram fra et sandtak i skogkanten og plassert oppå hverandre. Nyheter og fedrelandssang tonet utover den vesle skogsplassen der mange folk var samlet. Men ennå hadde general Bøhme på Lillehammer ikke latt høre fra seg. Men om formiddagen, 8. mai, sendte han ut en dagsbefaling der han slo fast "at vi må bøye oss for dette diktat fra våre fiender." Her ble det slått fast at Welirmaclit og Waffen SS skulle avvæpnes, og at alle tyske soldater skulle samles innenfor bestemte områder for etter hvert å bli hjemsendt. Bøhme syntes å ha vært klar til å ta opp en isolert kamp i Norge, men da Hitlers etterfølger, admiral Dønitz, hadde gitt ordre om kapitulasjon, bøyde han seg lojalt. 1 1947 orket han ikke å leve lenger og begikk selvmord.

Nå var spenningen helt utløst, og vi kunne puste ut. Nå skjedde det mye. Fra sine mobiliseringsplasser i hytter og hus i dalsidene i bygda var nå våre HS‑gutter kommet fram. De overtok vaktholdet på strategiske steder rundt i kommunen, og de kontrollerte trafikken.

For alle NSmedlemmer måtte dette være tunge dager. De fleste av dem ble arrestert, men noen ble sloppet fri igjen ganske fort. Atter andre fikk husarrest med meldeplikt. Felles for dem alle var at de fikk et oppgjør med statsmakten for det standpunkt de hadde tatt.

Alt tidlig under krigen begynte den norske regjering i London å forberede lovbestemmelser med tanke på rettsoppgjøret med nordmenn som hadde sveket sitt land ved at de som medlemmer av NS hadde søkt å endre statsforfatningen ved ulovlige midler. Alle disse bestemmelser og anordninger går under navnet Landssviklovgivningen. Den viktigste bestemmelse her er Landsvikanordningen av 15. desember 1944. Denne trådte i kraft ved utferdigelsen og ble satt ut i livet etter 8. mai 1945. Landssvikoppgjøret ble navnet på det rettsoppgjøret nazistene måtte igjennom. Her ble de idømt straffer på 1, 2 og 3 år og mer, betinget og ubetinget fengsel, alt etter som retten fant hvor stor graden av landssviket var. En mengde smånazister, som de ble kalt, ofte bare papirmedlemmer, fikk sin sak avgjort ved forelegg, dvs. de måtte betale en mulkt. Men vi skal ikke unnlate å nevne at vi også hadde dødsstraff. Noen toppnazister med Quisling i spissen ble dømt til døden. Fra å være medlemmer av det statsbærende parti gikk nå nazistene over til å bli medlemmer av en kriminalisert gruppe. Dette måtte være en harddusj å gå igj'ennom. Ved rettsoppgjøret felte samfunnet sin dom.

At det tok mange år før rettsoppgjøret var til ende, skjønner vi når vi vet at det var ca 20.000 personer som fikk frihetsstraff dvs, tvangsarbeid, og ca 29.000 som fikk annen straff enn frihetsstraff. Når vi leste referater fra landsviksaker, støtte vi ofte på uttrykket "tap av statsborgerlige rettigheter" i feks. 10 år. Dette var oftest tillegg til annen straff, og betydde bl.a. at de ikke fikk lov å stemme ved kommune‑ eller stortingsvalg i den angitte tiden. Noe annet vi husker fra de første etterkrigsårene, var også at en som søkte offentlig stilling, måtte framlegge attest for nasjonal holdning. For folk som ikke kunne gjøre dette, ble jo også dette en form for straff. Dette falt bort etter noen år.

For våre hjemlige bygdenazister var det helst lite fengsels‑ eller frihetsstraff, men mer oppgjør med forelegg. Men litt frihetsstraff ble det for de mest aktive i kommunalt styre og stell. For gruppen frontkjempere som ikke hadde deltatt i andre aktiviteter, ble straffen svært ofte 3 år. Økonomisk landssvik - det å berike seg på samarbeid med fienden ‑ ble også en kategori under rettsoppg)øret. Her ble det ofte snakk om store pengeinndragninger.

Det er lett å forstå at det hos de nordmenn som direkte fikk føle okkupasjonsmakten på kroppen, hadde lagret seg et hat mot dem som hadde sveket. Dette ga de ofte uttrykk for ‑ vel å merke i sikre omgivelser  på slutten av krigen, men etter kapitulasjonen fikk disse meningene ftitt løp. Svikerne skulle få føle hva de hadde gjort. At vi levde i en rettsstat og sannsynligvis skulle fortsette å gjøre det, var i tiden rundt ftigjøringen ikke det som sto lengst fremme i bevisstheten hos mange. En av de løsningene vi oftest hørte og kanskje den mest populære, var at gruppen nazister skulle deporteres til Svalbard.

Det gikk imidlertid ikke mange ukene før de opphetede stemningers tid var over. Ingen av de måter å løse problemet på som ble framkastet, ble satt ut i livet. I stedet ble en rekke landsvikdomstoler opprettet, jurister engasjert og oppgjøret malte seg gjennom den demokratiske rettsstatens kvern i løpet av en 5‑6 års tid. Det eneste eksempelet på at allmuen ‑ vi har ikke akkurat noen masse i vår bygd ‑ tok makten i egne hender, var vi vitne til i Hagan‑ området i frigjøringsdagene. Her toget en hujende folkemengde rundt, anført av en nyutsloppet Grini‑ fange med en stor saks i hånda på jakt etter såkalte tyskertøser. Disse skulle snauklippes. Utbyttet ble her ikke stort, men vi hørte om lignende scener i Oslo der det gikk hett for seg.

Mye av grunnen til at frigjøringsfesten ble så fin og nådde slike høyder, var jo at den falt sammen med vår aller fineste årstid ‑ vårmåneden mai. Den tyske kapitulasjonen skjedde ikke mer enn ti dager før vår største nasjonale festdag ‑ syttende mai. Disse dagene må ha blitt nyttet godt, for på selve dagen sprang 17. mai togene fram ved hver skole i bygda. Nå skulle det ropes hurra for alle de fem årene vi ikke hadde fått lov å gjøre det, og ungene skrek seg hese. Dagen kom, riktignok med øsende regnvær, men det ødela ikke stemningen. På Slattum skole var vår avholdte sokneprest og nylig utslopne Grinifange, Halvard Mørstad, dagens taler. Han besteg den flagg~ og løvomkransede talerstolen og innledet med ordene: "Gud skje lov at vi får lov å være uenige igjen."

Sommeren 1945 var en fredens og fordragelighetens sommer vi ikke har sett maken til og vel aldri kommer til å oppleve igjen. Blide mennesker, vennlighet og optimisme er noe av de vi husker best. Det var fest og moro over alt, både inne og ute. Arbeidet som nå lå og ventet, var det ingen som tenkte på før utpå høsten. Etter hvert kom det båtlaster med varer vi ikke hadde sett mye av i krigsårene, deriblant bananer, som med dette ble noe av "seirens frukter". "Når det kommer en båt med bananer," ble årets slager.

Det lovlige kommunestyret fra før krigen trådte igjen i virksomhet med småbruker Morten Laskerud som ordfører. Han og det gamle kommunestyret virket til ut på høsten til nye valg ble avholdt. I en optimistisk seiersrus gikk vi inn i etterkrigstiden.

Etterord

50 år er gått, og vi har fatt perspektiv på det som hendte. Denne perioden som vi hele tiden har kalt etterkrigstiden, har rommet mye både på godt og vondt, men la oss sette fokus på krigstiden og tiden like etter.

Lærte krigen oss noe? Den lærte oss hva friheten er verdt, og hva det vil si å miste den. Vi kom ganske snart etter overfallet 9. april 1940 i den situasjon at nasjonen ble delt i to leirer. En forholdsvis liten gruppe pa noe over 40.000 NS‑medlemmer pluss en del sympatisører som gikk i fiendens tjeneste, og så den store gruppe av alle de andre. Det samme forholdet gjenspeilte seg på det lokale plan i bygda vår: Opp i mot et par hundre på okkupantens side, og så alle de andre. Forholdet mellom disse to gruppene var spent, det må vi bare innrømme. Ved rettsoppgjøret felte samfunnet sin dom. Problemet var deretter å få de dømte integrert i samfunnet igjen på individuell basis. Hvor flinke vi var til dette, er det delte meninger om. Flere av dem som i de første årene fram mot 1950 betalte sine bøter og sonet sine dommer, var ikke villig til å godta samfunnets reaksjon og mente seg urettferdig behandlet. Vi kan ikke se bort fra at det her ennå er sår som blør

Hva gjorde de galt de som fikk betegnelsen landssvikere? De sluttet seg til en politisk eventyrer som ville forandre vår grunnlov og vår demokratiske styreform. På den andre siden befant det store flertallet av det norske folk seg. De forsvarte den rotfestede norske grunnloven og sluttet seg til kongens faste holdning mot okkupantene. Rettsoppgjøret vil nok lenge ennå fortsette å være gjenstand for drøfting både blant lek og lærd, men vi må vel kunne si at det foregikk i former som var en rettsstat verdig.

Det har alltid vært slik at det er seierherrene som skriver historien. Slik var det også etter annen verdenskrig, og da blir bildet som regel tegnet i to farger: Svart og hvitt. I de siste tjue årene er også taperne kommet til orde, og har gitt sin versjon. En av våre informanter som sto midt oppe i det, og som er velorientert, kommenterer dette slik: ‑ Det er en påstand at alt ble tegnet i sort og hvitt i de første årene etter frigj'øringen. Det var naturlig etter fem års naziokkupasjon med knebling av det frie ord at det var mange svarte sider som måtte belyses. jeg synes at våre historikere har gjort en grundig og samvittighetsfull jobb som fortjener full honnør. De har fulgt begivenhetene på nært hold og fått med nyansene. Likevel er det klart at historien ikke er skrevet en gang for alle. Det vil stadig komme nye folk som gjerne vil markere seg med nye og "bedre" vurderinger. Dette er en kjennsgjerning som ikke er ny. Man vil se tingene i "historiens lys" med den styrke og svakhet som følger. jeg mener at den tapende part og dens oppfatninger har kommet godt til orde hele tiden; de har nytt godt av den frihet demokratiet gir.

Webdesign