22. NOVEMBER 1837 AAR 1837 DEN 22de NOVEMBER . . .,slik begynner den første møteprotokollen til formannskapet i Nittedal prestegjeld. Men før vi ser nærmere på den, og andre protokoller og papirer, skal vi prøve å gjenoppleve noe av det som skjedde, eller som kan ha skjedd, denne dagen. 
Aar 1837 den 22de November ved middagstid ringlet det sprøtt i ei hestebjelle nord for Bjøråsen. En slede var på vei mot Skytta og Nittedal. Det dampet av den mørkebrune, raggete hesten. Bakpå satt en unggutt i vadmelsklær og kjørte. I sleden satt en lys og litt rødmusset mann i stor kjørepels og lue. Han virket yngre enn sine 50 år. Lite la han merke til den grågrønne skogen og de hvite myrene. Sognepresten i Nittedal prestegjeld, Hans Jensen Holmboe, var på vei hjem fra Christiania. Bron' travet litt villigere. Den skjønte at de nærmet seg Skytta. Kjøregutten stanset utenfor hvilestedet. Der sto det 8-10 hester fra før. De fleste bordsledene var tomme, så da hadde nok kjørekara alt vøri i Krestian med plank. Etter lyden og latteren å dømme hadde de rukket å smake på brennevinet. Gutten hjalp presten ut av sleden. Da han ga hesten høysekken, la han merke til at det var blitt stillere inne. Han smilte; dom måtte roe seg aldri så lite når Holmboe'n kom. Seinere bar det nedover mot Markerud og Slattum. Sola skinte på den gamle steinkirken og prestegården øst for Nitelven. I farten så Holmboe også hus på Holm, Dal, Ramstad og Løken. Bak lå åsene og slettene i Skedsmo. Det var akkurat som bygda tok en liten sving østover fra elva her i Søndre Nittedal. 
Men presten tok ikke ned til Slattum sund, over elva og hjem til prestegården. Han dro nordover hovedveien mot gjestgiveriet og skysstasjonen på Mo. Der skulle han møte de 4 andre som var valgt til formenn i prestegjeldet. Foran han strakte bygda seg nordover gjennom Nittedal og Hakadal. I dalbunnen gikk elva med jorder og gårdsbruk på begge sider. Både på østsiden og vestsiden bølget skogkledde åser, med Dalskollen og Varingskollen som de høyeste toppene. Holmboe var spent. Han hadde hatt embetet i Nittedal i tolv år, og hele tiden og vel så det, var det blitt diskutert om det skulle opprettes lokale styringsorganer, såkalte formannskaper. Meningene hadde vært delte. Hans gode venn fogden i Nedre Romerike, Quigstad, hadde vært sterkt imot hele ordningen. Han mente at de kunne gjøre som før: på tinget kunne allmuen få erklære sin mening. Men etterpå fikk de fortsatt styre og bestemme som hadde embete og forstand. Holmboe var i tvil, men det måtte være å gå for langt å hevde at formannskapene ville avstedkomme komplotter og kabaler, og hemme regjeringens og embetsmennenes virksomhet for den gode sak. Hans erfaring var at bønder flest var sindige folk, man kunne samarbeide med. Nei, han trodde ikke det ville bli markskrikerne og de urolige hoder som nå skulle bestemme. Selv ikke det høye antall bønder på forrige storting kunne la ham til å nære noen sterk frukt for det. Han tenkte tilfreds på de to som sammen med ham selv var valgt til formenn fra Nittedalen: Torger Christiansen Holm og Ole Engebretsen Aaraas. Den gode Torger på Holm Nordre var ingen rebell. Han var prestens medhjelper, og som sådan satte Holmboe stor pris på ham. Med sine 57 år var han en erfaren og moden mann. Presten så for seg Torger Christiansen og konen Kari Jensdatter på Nittedal kirkegård i fjor. Han hadde lest de fornødne ord og kastet den foreskrevne jord på den lille kisten med deres døde sønn. Bare 10 år gammel hadde Vår Herre kalt vesle Lars hjem. Men der de to hadde stått ved graven, lute og tause, grå, hadde han opplevet deres sorg så sterkt, at han bare kunne ta deres hender. Ord var ikke å si. For mannen og konen på Holm var virkelig av Herrens prøvede. 
Rett nok var de velsignet med ti barn. Men de hadde mistet sin førstefødte, 11 år gammel. Den nest eldste sønn døde som syvåring. Og selv hadde Holmboe forrettet i vesle Johans begravelse, født og død i 1829. Nei, han kjente Torger Christiansen, det var en prøvet mann, og en klok mann. Ole Engebretsen fra Aaraas kjente han ikke så godt. Han var ungkar, men med sine 49 år en godt voksen mann han også. Holmboe hadde i det siste lagt merke til at han sjeldnere skrev seg som gårdbruker. I stedet kalte han seg proprietær. Det tydet på at den gode Ole, eller Ola som bygdefolk sa, nok ønsket å være noe mer og bedre enn en vanlig bonde. Så heller ikke fra Aaraas regnet han med jacobinske standpunkter. De hadde akkurat passert Hauger og nærmet seg Rud. Holmboe så seg rundt. Det var begynt å skumre, men ennå lå det et svakt lysskjær over de hvite åsene i vest, bak Kjul, Skøyen og Mo. Langt i nord, litt til høyre for Varingskollen, så han røykskyen fra masovnen på Hakedal Værk. De to som var valgt til formenn fra Hakedalen, Amund 
Jacobsen Kirkebye og Christen Olsen Nøglebye, skulle også være bra menn. Av alder var de henholdsvis 54 og 52. Stort sett så han dem hver tredje søndag, når han preket i annekskirken i Hakedal. Han hadde lagt merke til at de var sentrale personer i de samtaler og diskusjoner som utspant seg på kirkebakken etter gudstjenesten. Men så godt som han kjente formennene fra Nittedalen, kjente han ikke disse to. Men kanskje det bare var det at han bodde nærmere og var blitt bedre kjent med folket i hovedsognet. Eller var folk i Hakedalen noe annerledes? Han var litt usikker. Men skulle der dukke opp en aldri så liten rebell, så kom han vel helst fra annekset. Plutselig ble Holmboe revet ut av tankene sine. Det kom to sleder mot dem i atskillig fart, og kjørerne huiet og bannet. Prestens kjøregutt fikk så vidt veket hesten ut i løssnoen før de andre for forbi, stadig skrikende. Holmboe så strengt etter dem. Han syntes han dro kjensel på dem også, så når leilighet bød seg, skulle de få høre. Så bar det inn på sporet igjen, og nordover mot Skøyen og Mo. Holmboe falt i tanker, men nå tok de andre veier. Årene siden han kom hit i 1825, var gått så raskt. Men han var blitt glad i bygden. Her hadde hans og Betses fire barn kommet til verden. Den eldste var elleve, den yngste syv år. Han ble glad når han tenkte på dem. 
Det var en strengere vinter her enn det han var vant med fra sin tid som kapellan i Eidsberg, med mere sne og sterkere kulde. Men nå hadde han vendt seg til den. Det hadde vært tungt å arbeide med den saken han først og fremst brant for: skolesaken. Men også det syntes han gikk lettere nå. Etter at Verket hadde startet sin faste skole, var det rent som en drøm var blitt virkelighet. Men han var også glad for at han hadde lært bygden så godt å kjenne. Særlig syntes han det var så mye mer han visste og forsto etter arbeidet med folketellingen for to år siden. Han husket ennå hvor sliten, men fornøyd han var om kvelden 18. desember da han signerte den store «Liste over Folketallet m.m. i Nittedals Præstegjeld ved Tællingen den 29 November 1835». I alt var det 1 880 sjeler han bokstavelig talt hadde tellet opp. 951 var mannkjønn og 929 kvinnekjønn. Du verden, han husket jo tallene ennå. Av disse hørte 737 hjemme i annekset, mens 1143 bodde i hovedsognet. Disse 1 880 menneskene hadde han også sortert og fordelt på alle de andre måtene som han hadde fatt foreskrevet. I alt var det 344 husholdninger. Ble det tallet satt i forhold til 1 880, var det i gjennomsnitt fem og et halvt menneske pr. husholdning. Noe av det som etter hvert hadde gjort sterkest inntrykk på ham, var hvor tallrike barna og de unge var. Mellom 0 og 4 år var det 301, mellom 5 og 9 257 og mellom 10 og 19 409. Det betød at 30 % av bygdens innbyggere var under 10 år, og de under 20 utgjorde noe mer enn 56 %. I sannhet var det i landet blitt en forøket slekt, en overordentlig forøket slekt. Egentlig visste han det jo fra før. Nødsårene kom ikke så ofte, og sykdommene slo ikke riktig så hardt som i hans barndom og ungdom. I sitt virke hadde han fulgt mange små til graven, men likevel ikke på langt nær så mange som hans far hadde måttet gjøre i sin prestegjerning. Det var 133 gårdmenn eller bønder i dalen, og av disse var akkurat 100 selveiere. Husmennene var imidlertid flere: litt over 150. Enda flere var tjenestefolkene: nesten 170. I tillegg kom håndverkere, daglønnere og jordløse husmenn, noe mellom 60 og 70. I denne mengde av bønder og allmue var han selv en av tre embetsmenn. De to andre var militære. I tillegg kom så de fattige. I 1835 hadde det vært 62 som bygdefolket måtte forsørge. Det var urovekkende å se de fattiges nød, og lite hyggelig at deres antall var i økning. Men heller ikke allmuen ellers kunne sies å leve i noen alminnelig velstand. Og skulle han si sin mening, ble det også brukt for mye korn og penger til brennevin. Mon tro om ikke drikkfeldigheten var et onde som man nå måtte begynne å ta alvorlig? I de siste årene hadde bøndene og allmuen ellers fått erfare at sagbruk og plankekjøring var en usikker geskjeft. Jordbruk og fedrift, og noe skogsdrift, måtte være det bygdefolket var best tjent med i lengden, selv om vilkårene for landmunnen ikke var de beste fra naturens side i dette dalføre. Den dominerende åkerveksten var havre, med en samlet utsæd i 1835 på godt over 900 tønner. Heldigvis hadde potetdyrkningen tatt seg opp: Utsæden i tønner var halvparten av den for havren. Bygg var mindre enn en tiendedel av havren, og hvete, rug, blandkorn og erter ble det sådd enda mindre av. Han hadde også måttet forsøke å anslå avlingene i alminnelig gode år. Havren hadde har beregnet til å gi 4 fold og poteter noe over 7 fold. Det var synd at så foldrike slag som bygg, rug og hvete kunne såes så sjelden. Mer kanskje ville det bli bedre med det nye åker- og engbruket som nå var på fremmarsj? 
Fedriften var ikke ubetydelig. Av stort kveg var det mer enn 800 og farenes antall nærmet seg 1 000. Svin og gjeter lå et sted mellom 100 og 200.Men det var mange hester: nesten 300. Bortover slettene mellom Skøyen og Mo ble presten revet ut av tankene. Det luktet røyk. Selvfølgelig fra alle husmannsstuene i skogkanten. Kulden bet i kinnene, og den fikk tid til det, for hesten tok til å bli trøtt. Så bar det opp den siste bakken og inn på tunet på Mo. Antall sleder tydet på at man var fri for overnattingsgjester denne kvelden. I det svake lyset fra kjøkkenvinduene fikk Holmboe se Torger Holm og Ole Aaraas. De sto og snakket med den nye gårdbrukeren på Mo: Lars Amundsen fra Kirkeby som nylig hadde giftet seg med enken på gården. Han var bare 21 år, men en dugelig og interessert ung mann. I prestegjeldets forlegenhet hadde han tatt på seg å være organist. Holmboe syntes det var gått bedre enn han hadde ventet. Han kom seg opp av sleden og håndhilste på de tre. Da de hadde stått noen minutter, forstummet praten. Svakt hørte de en bjelle som nærmet seg fra Bjertnes. Lars Amundsen skakket på hodet og lyttet: Jo, det er far som kommer. Kan du høre det? spurte Holmboe. Ja, det er den bjella han har brukt i alle år, når han har vøri i byvegen, eller på anna langkjøring.
Noen minutter etterpå svingte en breislede opp foran bygningen, med en dampende hest, og to hvitrimede inne i hver sin store pels: Christen Nøglebye og Amund Kirkebye. På ny ble det vekslet håndtrykk, og særlig hjertelig var møtet mellom far og sønn. Unge Lars, gardbruker, gjestgiver og skysskaffer, bød de fem formennene inn; de skulle få litt i livet før møtet. Kanskje ble de sittende lenge ved bordet? I alle fall er protokollen fra møtet knapp. Kanskje ble det viktigste sagt før møtet, ved bordet? Intet var vel mer naturlig enn at sognepresten omsider kom inn på deres felles forretning, og siden han fra før fungerte som formann i skolekommisjon og fattigstyre, kunne han jo også lede dette møtet. For ordens skyld hadde han også kjøpt en protokoll i Christiania. 
Antagelig refererte han så brev fra lensmannen der det ble redegjort for valgresultatet på siste høstting. Dernest § 16 i loven, om valg av ordfører og viseordfører. Møteleder ber så om forslag. Det kommer omgående: Sogneprest Holmboe. Han blir bygdas første ordfører, med 4 stemmer. Man stemte ikke på seg selv. Så var det valg på viseordfører. Kanskje grep da Kristen Nøkleby ordet, for hva var mer rimelig enn at Hakedalen fikk dette vervet, når hovedsognet hadde fatt ordføreren? Amund Kirkeby ble valgt, med 4 stemmer. Og så førte Holmboe inn den aller første kommunale protokollasjon i Nittedal. Det var allerede bebudet varmt vann og punsj: Aar 1837 den 22de November vare Nittedalens Formænd samlede paa Moe for ifølge § 16 i Loven om Formandskaber paa Landet at vælge en Ordfører og en Viceordfører, blev da til Ordfører valgt Sogneprest Holmboe med 4 Stemmer til Viceordfører Amund Kirkebye med 4 Stemmer. Hva de snakket om ved punsjen? Nei, det vet vi ikke. I de følgende kapitlene vil vi gjøre rede for kommunens historie, i litt andre former. Men husk, det er lov å leve seg inn i stoffet, det er lov å dikte med. Skal teksten ha en mening, må leseren spørre, og svare. | 
