FATTIGDOMMEN
ØKONOMISK PROBLEM OG BRENNENDE SÅREt knytte med mat Fattigproblemer fra første stund Gamle, skrøbelige Personer og hjelpeløse Børn Fattigkommisjonen Fattigbudsjett i skjepper og dalere Fattigskatt og samfunnsforandring Amerika – en løsning ? Overhaandtagende Betleri og Hjemstavnstvister Holdningen til de fattige i kildene og i kommunestyret Det er middagshvil på Berg. Lars Moe sitter på steintrappa og snakker lognt med Jacob Larsen. Svigersønnen drar av og til på pipa. En svak røykfukt brer seg. Det er vanskelig å høre hva de sier. Kanskje snakker de om fjorårets politiske drama: Riksretten og statsrådene som ble dømt en etter en. Om den varme junidagen da Johan Sverdnips regjering tok over. Kanskje er de urolige for hvordan det går. Det snakkes så mye om strid i regjeringen. Trolig er de mer opptatt av bygda og lokale forhold. Gamle politiker re som de er. Det er ikke mer enn seks år sia Jacob gikk ut av formannskapet. Lars Moe liker å snakke med Jacob, for han er så godt informert. Ordføreren, Hans Skoven, er gift med Jacobs søster, Birgitte. Plustselig stopper samtalen. To skikkelser står tiran dem: En kvinne i slutten av tyveårene og en fem-seks år gammel gutt. Guttungen ligner på henne. Klærne er bare filler. Det surkler sakte i noe som har vært sko. Kona har forresten en jakke med hekter som ikke er så aller verst hel. Sikkert tigget. Hun hoster, holder seg frir munnen. Spør: Om det er noe arbeid å få her. Nei, på Berg har de de folka de trenger Hun ser på dem og peker på gutten. Jacob Larsen ser på svigerfaren, som nikker. Han roper noe inn i gangen. Ei jente med skaut og forkle kommer i døra. Jacob blir med heinte inn. Lars Moe ser på kvinnen og sønnen hennes. Han kjenner henne ikke, spør hvor hun er fra. Aker, men nå vil hun til Gran, har ei eldre søster der. Jacob Larsen kommer rundt hushjørnet. Han har et knytte i handa; gir det og en tiøre til kona. Hun neier. Takker, og takker igjen. Så går hun og guttungen. Nedover i den vårblaute veien, nordover. De to mennene fortsetter samtalen: Kanskje der de slapp. Kanskje har de slått inn på et nytt spor, og snakker om bygdas og kommunens store problem gjennom alle år: fattigdommen,' armoden, nøden. 
I protokollen fra et av de første formannskapsmøtene (2. april 1838) kan vi lese at "Formandskabets Forhandlinger idag ideligen afbrødes med Andragende fra Fattige (. . .) om øieblikkelig Hjelp af Fattigcassen. Det er lenge siden et formannskapsmøte har blitt avbrutt av fillete, uttærte mennesker som trygler om hjelp. Men i hele forrige århundre gikk mer enn halvparten av kommunens bokførte utgifter til fattigstellet. Det er forholdsvis sjelden vi ser at nittedølinger og hakadølinger sto mot hverandre i de kommunale organene, men fra 1838 og noen år framover arbeidet Hakadals formenn og representanter for at det skulle være egne skolekasser og egne fattigkasser for hvert sogn. Bakgrunnen var trolig at dette ville være gunstig for hakadølingene. De store utgiftene ville ved en deling bli atskillig mindre tyngende for dem, med forholdsvis færre fattige. Dessuten var det egen skoleordning og egen fattigforsorg i tilknytning til verket. Imidlertid førte ikke hakadølingenes aksjon fram. Men skal vi forklare den, må vi altså se hen til de store utgiftene til fattigvesenet. Den 29. og 30. januar 1844 satt det kombinerte (fattig) formannskap, og fordelte understøttelsen til «Præstegjældets trængende». Sigwardt førte beslutningene i pennen, og protokollen ligger som bilag 9 i årets fattigregnskap. De understøttede er ført opp sognevis, og de er delt inn i to kategorier: Gamle og skrøpelige personer, og hjelpeløse barn. Men den første gruppen rommer nok også atskillige yngre, for vi finner flere enker med små barn der. 
De fleste voksne fattige fikk en direkte understøttelse, noe i kontanter og noe i korn. F.eks. fikk Gulbrand Pynten i Nittedal 1 tønne og 4 skjepper korn, og i rede penger: 1 speciedaler, 2 ort og 12 skilling. Lars Olsens enke Mari Torbjørnsdatter med tre barn på 15, 11 og 6 år fikk det dobbelte. De fleste av de hjelpeløse barna ble plassert som denne foreldreløse gutten: «Henrik Joesen bliver i Lægd hos Halvor Skøien for Kornbidraget af Gaarden og Saugen.» Henrik skulle altså fa husvære, mat og klær hos Halvor Trondsen i Framme Skøyen, tilsvarende det garden ellers hadde måttet betale i fattigskatt. Broren til Henrik, Jakob Joesen, var plassert i nabogarden. Ellers ser vi av navnene at det særlig var folk fra husmannsplassene som måtte gå den tunge veien og be om hjelp i nøden. I lista fra Hakadal finner vi £eks. Anders Hansen Milestenen, Maria Andersdatter Aanebveiet, Anne Gulbrandsdatter Grana og Anne Knudsdattcr Grindstuen. Fattigfolk ble også «støttet» på annen måte. I 1855 måtte man ved Hakadal kirke betale 2 ort for å få gravd en grav. Men «fattigere Huusmænd skulle om de saadant maatte ønske, være berettigede til selv at besørge Gravning for deres Vedkommende». Som for skolesektoren var det kommunale sjølstyre til å begynne med sterkt begrenset også for fattigvesenet. Men allerede i 1845 ble ordningen med kombinert fattigformannskap opphevet, og vi fikk en ny fattigkommisjon. Presten var stadig selvskreven, som medlem og formann. Men lensmannen falt ut. Viktig var det at nå var det representantskapct som skulle velge medlemmene utenom presten. Kommisjonen fikk beholde retten til å beskatte og bevilge. Bare hvis den ville innføre nve tiltak som krevde økte utgifter, måtte kommisjonen ha representantskapets godkjenning. 
I 1863 kom enda en ny fattiglov. Da ble den selvstendige beskatnings- og bevilgningsretten tatt fra kommisjonen og overført til kemmunebestyrelsen. Presten var stadig selvskrevet medlem, men ikke som formann. For øvrig var det i alt ni medlemmer, eller fattigkommissærer. Bygda ble delt i ni fattigdistrikter, og hver kommissær hadde til oppgave å følge med i sitt distrikt. Eksempelvis kan nevnes at distrikt 1 omfattet følgende garder: «Bøhler, Holum, Aaraas, Nesguthe, Holm, Houger, Ramstad og Glymmi». Fra 1875 var det ti distrikter og ti medlemmer i kommisjonen. Da overtok nemlig kommunen fattigomsorgen ved Hakedal Værk. I fattigbygda Nittedal og Hakadal var det ofte vanskelig å få inn skatten. «Restancen> var et stadig tilbakevendende problem. I mars 1863 kom kassererens liste over restanser som han mente var «uerholdelige». Men før formannskapet ville ta stilling til dette, anmodet det «Fattigcommitionen om at afgive Formening om Betalingsevnen hos de opførte Huusmænd og Inderster>. Hvert år var lensmannen i aksjon for å utpante hos folk som skyldte skatt. Men svært ofte endte det slik: Ved Udpantningen har Lensmand intet Udlaeg faaet for Beløpet. (. . .) De omhandlede Skatte bliver at udslette af Restanserne da intet er at erholde hos vedkommende. (22/2 - 1867). Der hvor intet var, hadde også kommunen tapt sin rett. Også fattigarbeidet fant en form i 1860-åra som skulle bli i bruk ut hundreåret. Det praktiske arbeidet ble gjort i fattigkommisjonen og av fattigkommissærene. Men det var kommunebestyrelsen som fastsatte rammene og gjorde de endelige vedtak. La oss se litt på et typisk fattigbudsjett. Vi slår opp i forhandlingsprotokollen og leser Lars Moes sirlige håndskrift: Aar 1866 den 14dt November var Formænd og Ræpresentanterne samlede efter Indkaldelse paa sedvanligt Sted Gaarden Houg. Vi merker oss at møtene nå, og i en del år framover, ble holdt på Øvre Haug i Nittedalen, hos jens Amundsen, bror av Lars Moe. 
Som sak 10 i samme møte ble det fastsatt «Ligning paa de Personer der driver Ølsalg». Til sammen ble det utlignet en avgift på 53 Spd.  
Det var en gammel ordning at øl-, vin- og brennevinsavgifter skulle gå til fattigarbeidet. Men her dekker de altså mindre enn 10 % av pengeutgiften. Ellers merker vi oss at om lag 30 % av de anslåtte pengekostnadene hører til kategorien «Tilfeldige Udgiftep>. Det var nok vanlig at mange ba om mer hjelp enn det man hadde forutsatt. Dessuten måtte man hvert år regne med nve fattige. Det forteller oss at det var mange som befant seg nær det vi kan kalle «fattiggrensen». En grense som lå atskillig lavere enn i dag. Vi med våre enåringer ville jo kalle langt flere fattige enn det de sjøl gjorde i 1866. Fattigbudsjettet ble imidlertid ikke bare gjort opp i penger. Fattiglemmene, oppfostringsbarna og legdsmedlemmene skulle også ha støtte i form av havremel. For hovedsognet foreslo kommisjonen at det skulle utlignes 950 skjepper havremel, og for annekset 450 skjepper. Til slutt tok man opp kommisjonens forslag om legdslemmene: 16 Personer foreslaaes forsørgede ved Lægd i Nittedal, og 4 Personer i Hakedal. Laegdslemmerne ere ansatte til Taxt fra 10 til 16 Spd, hvoraf omtrent det Halve i Meel. Legdsbarna ble klassifisert i tre avdelinger: fra 8 til 10 år med en godtgjørelse på 1 Spd, 24 skilling og 24 skjepper mel, fra 10 til 12 år med 1 Spd og 20 skjepper mel, og fra 12 år og oppover med 96 skilling og 16 skjepper mel. At godtgjørelsen gikk ned med stigende alder, skyldtes vel at de eldre kunne gjøre mer nytte for seg. Vi har nå referert fra det ordfører Moe hadde ført inn i protokollen hjemme. Dette ble trolig lest opp under møtet. Deretter var det spørsmål og diskusjon, før vedtak ble gjort. Denne saka endte, som vanlig, slik: Communebestyrelsen besluttede, at Fattigcommissionens Indstilling og Forslag i sin Heelhed tages tilfølge (. . .). Fattigskatten ble så utlignet på denne måten: Pengebidraget bliver at tilveiebringe saaledes: 1. Ved Ligning af 1 /4 pst af Renteberegnede Capital paa 100 Spd og derover... 2. Ligning paa Huusmænd, Haandværkere eller andre i lignende Stilling overeensstemmende med Husmandsloven (. . .), efter Ligningscommissionens Skjøn. 3. Ved Ligning paa Indtægt af 1/2 pst (. . .) Indtægt under 100 Spd er fri. Dette alene lignes i Penge. 4. Østen bliver at utligne paa Fattigdistrictets Matriculskyld med ligeligt Beløb paa hver Skylddaler. «Meelbidraget» ble tilveiebragt ved å utligne 2 1/2 - 3 skjepper pr. skylddaler i Nittedal, og 2 1/4 -2 1/2 pr. skylddaler i Hakadal. I 1840-åra ble fattigskatten krevd inn i penger og korn. Den ble lagt på bønder, husmenn og tjenere, særlig på de første. Utgangspunktet var skylddaleren, en slags taksering av hvor mye et gardsbrok kunne produsere. Jo større og bedre et bruk var, jo mer kunne det produsere, og jo mer kunne man ilegge eiendommen i skatt. Fattigskatten var, som de andre skattene, først og fremst en eiendomsskatt. Rimelig nok i et samfunn hvor folk først og fremst levde av gårdens avling og avdrått. I 1866 ser vi at i tillegg til skatt på gardene etter matrikkelskylda, blir det nå lagt skatt på rentebærende kapital og inntekt over 100 Spd. Går vi ni år fram, til 1875, så ble melskatten gjort om til en pengeskatt. Beskatningen ble forandret. Det ble lagt mindre vekt på eiendom og naturalier, og mer vekt på penger, inntekt og (rentebærende) kapital. Også bygda vår opplevde i disse tiåra den tiltakende omlegging fra naturalhushold og sjølberging til en markedsstyrt pengeøkonomi. Dette var fundamentale ting, som skulle fa mye å si for bygda og kommunen. Den voksende industrien i byene, først og fremst Kristiania, og de store jordviddene i Amerika, ga folk også i fattigbygda Nittedal og Hakadal nve muligheter. Det er dette som forklarer at bygda i siste halvdel av forrige århundre opplevde en befolkningseksplosjon, uten at folketallet steg. Den sterke økningen i tallet på fødsler og nedgangen i dødeligheten, ble oppveid av den store utflyttingen. I 1881 anbefalte fattigkommisjonen et «Andragende fra Enken Pauline Olsdatter Grana af Hakedal der ansøger om Reisepenge til Aurerika». Både hun og barna har «serdeles Lyst». Søknaden blir enstemmig bifaldt av «Herredsstyrelsen». Men året etter da «Enken Mathea Pedersen Gata med 5 Børn (søker om) en Gang for alle et Beløb stort 200 a 250 Kroner til at bestride Overreisen til Aurerika», blir det enstemmig avslått. Og siden er kommunestyret fast i sin holdning og sier nei til slike søknader. Om det er moralske eller økonomiske vurderinger som ligger til grunn, sier ikke protokollen noe om. Men når alle disse sakene fremmes for kommunestyret med positiv innstilling fra fattigkommisjonen, er det nærliggende å tro at det der var et flertall som så på Amerika som en mulighet til å gjøre fattigproblemene mindre, for kommunen. Disse sakene forteller oss at Amerika også for en del av de fattigste sto som et forjettet land. Men det var kostbart å komme dit, og det stoppet dem. 
Fattigproblemene ble ikke mindre med årene. I 1882 tok amtsformannskapet opp med kommunen «det overhaandtagende Betleri af Tatere (. . . ) saavelsom af almindelige Betlere». Amtet understreket «Ønskeligheden af at hemme eller ialfald indskrenke dette Uvesen». Slik så kommunestyret på disse problemene: Bvgdevægtere fandt man velde være tjenelige, og Forsamlingen udtalte sig for at anbefale saadanne. Derimod mente man med Hensyn til Tvangsarbeidsanstalter at disse velde blive for kostbare ialfald for mindre Herreder. Også alle hjemstavnstvistene viser at kommunes folk opplevde fattigutgiftene som tyngende, og at man nødig tok på seg slike utgifter hvis ikke man måtte. Samme år som ovennevnte sak hadde Nittedal en sak «angaaende Hjemstavnstvist med Nannestad om Gunhild Olsdatter af Nannestad». Saken hadde versert et års tid, og det hadde vært forhørt flere vitner for å fa fastslått hvor hun hørte hjemme. For det var hjemstedskommunen som hadde plikt til å forsørge fattige. Verken Nittedal eller Nannestad ville gi seg, og ordføreren ble bemyndiget til «saafremt han fender at det ikke bliver altfor kostbart, at faa Sagen afgjort ved Dom». Etter hvert ble det vanligere at man lot Kirkedepartementet avgjøre slike tvister mellom kommunene. Den følgende listen fra 1882 sier noe om hvorfor kommunen nødig tok på seg mer fattig forsorg enn den absolutt måtte: 
Av de som var utgått av fattiglista, skyldtes dette altså i hele 11 tilfeller dødsfall. Det kan tyde på at fattigtolk måtte støttes over år. Men lista sier trolig også noe om at mange av de som søkte fattigforsorgen, var eldre. Vi som lever i folketrygdens tid trenger av og til å bli minnet om at i forrige århundre var det å bli gammel, for mange mennesker, det samme som å bli fattig, håpløst fattig. I lista ovenfor var det snakk om «Afgangen af Fattige». En nøytral og lidenskapsløs ordbruk. Vi møter den ofte i kildematerialet, og vi spør oss uvilkårlig om de fattige sjøl opplevde sin situasjon så lidenskapsløst. Det gjorde de neppe. Sjøl om det er rimelig at kommunaledokumenter er nøkterne og saklige i formen, er det nesten totale fra været av engasjement i de fattiges situasjon litt påfallende. Kildematerialet er preget av at det er skrevet av folk som klarer seg bra. De fattige er i første rekke et kommunalt, økonomisk problem. Den gamle holdningen at fattigdommen er sjølforskyldt og noe man ikke kan få bort, satt nok dypt også i bygda vår. 
Det er med bakgrunn i en slik holdning at vi må forstå det som skjedde i kommunen da det i 1895 kom et sirkulære fra departementet om mulig «Optagelse af Laan af Staten til Udlaan blandt Ubemidlede til Opførelse m.v. af Huse (. . .)». Herredsstyret endte opp med denne uttalelsen: Herredsstvrclsen der antager at Trangen til Laan er ringe inden Nitedals Herred, tinder for tiden ikke at burde benytte sig af den ved Stortingsbeslutningen aabnede Adgang til af offentlige Midler at tilstaa Ubemidlede Laan til Opførelse m.v. af egne Boliger. At saken ble komitebehandlet, og at det var et mindretall på tre som stemte mot, viser at det var diskusjon om saken. Dette viser igjen at et nytt syn på de fattige tok til å vinne fram. | 
