KIRKENE Høymesse i Hakadal På kirkebakken Kirkegård og prestegård Kirkene - fra privat til offentlig eie Egen Skatt, kasse og regnskap for hver kirke Ny Kirke for Nittedals Hovedsogn Søndag formiddag ved Hakadal kirke. De store trærne duver, og de nakne kvistene pisker i den sterke vårvinden. En lang rekke med hester står bundet ved kirkegårdsmuren. På trappa tar salmesangen slutt, og i våpenhuset hører vi at orgelet toner ut. Inne i kirken ser vi at det er fullt, slik det pleier å være, når det er høymesse i Hakadal kirke. I sin svarte kjole er sognepresten Johan Michal Lund på vei opp på prekestolen. Han åpner Bibelen, legger den framfor seg, og kaster et blikk på arket med notater. Han tar av brillene og ser ut over kirkelyden. Ser hvem som er der. Et ørlite øyeblikk stopper han ved Lars Moe. Gammel og lut sitter han mellom svigersønn og sønn. Lund kjenner ham lite, men han har hørt mye om gamlingen i Myrerengen. Så begynner han. Enda en gang ligger påskens budskap ham på hjertet. 
Lars Moe prøver å følge med. Men han blir så betatt av det skarpe solskinnet som flommer gjennom vinduene, og trærne som kaster seg i vinden. Selv sitter han i skyggen, men Magnus sitter i sola, i de svarte kirkeklærne. Han begynner å bli blank i pannen av svette. Det er nok mange som håper på en kortere preken i dag. Blikket drar seg igjen mot de solfylte vinduene. Sør for kirkegården ligger Innistua og Søstua. Han tenker på Søstua; han blir så trøtt. Så begynner salmesangen igjen. Lars legger ikke merke til ordene. Han lever i tonene. Tenker på hvor glad han sjøl var i å spille orgel. Han ser på hendene sine. Fingrene er blitt så stive. Det er rart ikke å kunne spille skikkelig lenger. Men det er godt å komme i kirken og høre musikken. En ekstra glede er det med det nve orgelet. Det hadde vært noe å ha i den tida han sjøl hjalp til som organist. Blikket hans glir rundt i kirken. Som gammel kirkeverge kan han ikke la være. Han legger merke til noen vannflekker i taket på sørsida. Lekkasje. Han skal be Jacob nevne det. 
Sognepresten kneler foran alteret. Lund er den femte presten Lars Moe har opplevd i sine voksne år. Hans Holmboe var en vennlig mann, og ivrig på mange måter. Men han hadde ikke det drivet og den tyngden som etterfølgeren hadde. Når han tenkte på hva Sigwardt fikk gjort i sine femten år som sogneprest, var det imponerende. Men han rar en harding, og det hadde ikke vært nødvendig å være riktig så kravstor når det gjaldt prestegården. Men Presten for Lars Moe, ville for alltid være Johan Iversen. De hadde samarbeidet bra i formannskapet. Men det var særlig som «forligelseskommissæren> de hadde kommet hverandre nær. Arbeidet i forlikskommisjonen hadde vært viktig for dem begge to. Med glede mintes han søndagsmiddagene i Søstua når Iversen var der. Det hadde blitt noe mer enn samarbeid; det hadde blitt vennskap. Jacob Larsen smatter og smeller med svepa. Det hærer hjemover. Før i tida hadde Lars blitt igjen på kirkebakken for å høre og snakke med folk, nå orker han ikke det lenger. Han er glad for at svigersønnen vil kjøre ham hjem. 
Kristentroen og kirken sto sentralt i bygdefolkets liv. I den gamle jordbruksbygda vår var det ved kirkene at folk, mange folk, møttes. Dersom myndighetene eller andre ville kunngjøre noe, var det best å få gjort det fra prekestolen eller på kirkebakken. Årets kjørepriser for hest og mann ved Hakedal Værk ble bekjentgjort ved kirkene. Slik også for kommunen. Ledig stilling som fergemann, kommunekasserer eller kirkeverge ble lyst ut på kirkebakken. Viktige vedtak i formannskap og kommunebestyrelse ble kunngjort her. Vi har god grunn til å tro at mye av den lokale politiske diskusjon fant sted på kirkebakken etter høymessen. Ett kommunalt vitnesbyrd om hvor viktig kirkebesøket var, er en sak fra 1857. Da søkte et «Menighedsmøde paa Kirkebye Gaard i Hakedalen» om at det skulle forrettes «Kirketjeneste ved Hakedals Kirke bueranden Prædikedag istedetfor som hidtil hver tredie». Hakadølingene pekte på at de nå var nesten like mange som folket i hovedsognet, og at presten hadde fått fin vei over Øvlingeskoven. Men viktigst var det at «Trangen til jevnligere Gudstjenesten> var alminnelig i bygda. Men vi skal ikke se bort fra at hakadølingene også ønsket å møtes oftere på kirkebakken. Men de vant ikke fram. For hovedsognet ville ikke berøves en så gammel rettighet. Fra første stund hadde kommunen det økonomiske ansvaret for kirkegårdene og mye av vedlikeholdet i prestegården. I 1842 merker vi oss et vedtak i formannskapet om at mindst 1 /2 Maal Jord tillægges den nuværende Kirkegaard og det jo før jo heller, da den gamle ikke kan rumme flere Liig. Det ble også bestemt at man skulle tilsette en graver, som skulle erholde 38 Sk. for voxen Liig og 24 Sk. for Børn med Forpligtelse, uden videre Godtgjørelse, at holde Orden i Kirken under Gudstjenesten. 
For øvrig merker vi oss at ikke hele formannskapet var med på dette vedtaket. Det var de tre formennene fra Nittedalen som fattet beslutningcn. For etter loven var det slik at saker som bare angikk ett sogn, skulle avgjøres av dette sognets formenn og representanter. Hos oss fikk dette betydning så å si bare for kirkesakene. Derfor var annekskirkegården hakadølingenes sak, mens nittedølingene hadde ansvaret ved hovedkirken. Men prestegården var deres felles ansvar. Enda en ting merker vi oss: I januar 1543 refereres et brev fra kirkeeierne hvor de hevder at det ikke er deres ansvar å kjøpe jord til kirkegården. Med andre ord: På denne tid var kirkene våre i privat eie. Slik hadde det vært siden Staten solgte dem etter Den store nordiske krig, i 1720-åra. Med mellomrom krevde også prestegården kommunale uttellinger. I 1855 f.eks. leser vi at Provsten ved sidste Visitats begjærede, at Comunen bekoster nve Vinduer i Kjøkkenet og Confirmantværelset i Præstegaarden, da Treværket paa de nuværende er raaddent. Særlig i Sigwardts tid var prestekravene om vedlikehold hyppige. De ble alltid tatt til følge. Men om bøndene ikke mukket, så syntes de nok han var urimelig. Etterfølgeren, Johan Iversen, var ikke så kravstor. Da Iversen i 1878 ba om at spilltau og stall skulle repareres, ble det protokollert: Tak til presten for hans altid beskedne Forlangende med Vedligeholdelsen af Almuens Andel i Prestegaardens Huuse. Det var forskjell på prestene, på så mange måter. Det måtte skape uklare ansvarsforhold når kirkene var i privat eie, mens kommunen hadde ansvaret for viktige sider ved kirkenes «drift». Det er trolig dette, og det store behovet for vedlikehold av kirkebyggene, som fikk mange eiere til å selge kirkene. Så også her i bygda. I juni 1852 drøftet hovedsognets formenn hva de skulle gjøre, etter at «Eierne af Nitedals Kirke have tilbudt Almuen Kirken til Kjøb». De foreslo overfor representantene å takke ja til tilbudet. I slutten av august sluttet representantene seg enstemmig til dette: Kirken kjøbes for 800 otte hundrede Speciedalere, under Betingelse af at dette Aars Indtægter i det hele følge Kirken, der betaler de ordinære Udgifter for samme Aar og at man faar Summen laant af Oplysningsvæsenets Fond mod Pant i Kirken og under Garantie af Comunen. Eierne var nok interessert i å selge, for de godtok budet dagen etterpå. Før jul var det hele i orden. Ved Høieste Resolution» fikk de lånet de søkte om, <på 28 aars avbetaling>. Vi har ikke av protokollene kunnet se når Hakadal kirke ble solgt til kommunen, men også det skjedde i den perioden vi her skriver om. En kirkeverge ble ansatt ved hrer av kirkene. Han skulle ta seg av drift og vedlikehold. lnnkreving av kirkenes skatt og øvrige inntekter, samt å foreta utbefalinger, lå til kirkenes kasserere. Med åra ble denne siste oppgaven tillagt kommunens kasserer. Dessuten var det ansatt ringer og fmacer ved hver kirke. Det hendte ofre at samme mann hadde begge funksjoner. Kommunen måtte også lønne en organist ved hver kirke. Men bælgtrekkeren» måtte organistene i mange år lønne selv. Dessuten husker vi lærerne som også var kirkesangere. Den viktigste inntektskilden også for kirkene var skatten på jordbrukseiendommene. Således vedtok «Hakedals Formænd og Repræsentanter i november 1859 at kirkens utgifter skulle dekkes opp ved utligning på matrikkelskyiden i «Hakedal Annex. For det kommende året ble skatten fastsatt til « 36 Sk. - een Ort og tolv skilling pr. Skyiddaler, og den skulle oppkreves til samme Tid som de øvrige Comuneskatter . Litt var det også å hente fra en mindre avgift som ble lagt på «Huusmænd, Drenge og Piger>. Med kjøpet av kirkene fulgte også en del eiendommer, eller deler av eiendommer. Kirken fikk leieinntekter, landskyld, av disse eiendommene. Men dette kunne også by på praktiske problemer. I 1853 nektet bonden på Rud i Sørum at betale (sin Landskald) med Penge. (...) Da Eierne ikke ere villige til at betale med Penge, bliver man paa Grunn af Lovbestemmelserne, nødt til at mottage Meel in natura, og sælge det, hvilket M.A. Engh lovede at besørge. Andre inntekter var offerskjeppe og klokkemold. 1 1898 ble det ryddet opp og sanert blant alle de kirkelige skatter og avgifter. Dessuten ble alt gjort om til skatt i penger. For det var ikke bare landskyld som til dels ble betalt i naturalier. Her i Præstegjeldet har (Klokker) Tolden hidtil i begge Sogne været betalt dels med Bvg og dels i Penge, og dens Verdi anslaaes for Nitedals vedkommende til den Sum Kr. 100, - et Hundre Kroner og for Hakedal til Kr. 70 - sytti kroner. Skolesaken hadde vært det viktigste for sogneprestene Holmboe og Sigwardt. For deres etterfølger Johan Iversen var en ny kirke i Nittedal den store saken. I januar 1865 henvendte han seg til kommunebestyrelsen og mente det var helt nødvendig med en ny kirke i hovedsognet. I første omgang var man forsiktig. Det ble satt ned en komité til «at overveie Sagen». Tre bønder og sognepresten. Komiteen arbeidet raskt, men hovedsognets formenn og representanter tok det med ro. Et brev fra komiteen høsten 1865 blir sendt tilbake, «med Anmodning om at indkalde et almindeligt Kirkemøde til Sagens nærmere Behandling. I august 1867 kommer saken opp til endelig behandling. Det foreligger et skriv fra den i sin Tid af Communebestyrelsen udvalgte Committe til at overveie Sagen om Kirkebvggeriet, enten at omhygge og udvide den gamle Kirke, eller at opføre en aldeles nve for Nittedals Hovedsogn. Committeen (. . .) har (. . .) confereret med Arkitektiske Folk (. . .) (og) er nu kommen til den Mening at en nye Trækirke bør foretrækkes opført paa den gamles tomt. Komiteen foreslo at det skulle oppnevnes «en nye egentlig Bygningscommision der har at lægge endelig Haand paa Værket». Forslaget ble godtatt og byggekomite oppnevnt, stadig med Iversen som medlem. Byggekomiteen skulle «tage de fornødne Skridt enten ved Licitation (dvs. laveste anbud skulle fa arbeidet) eller anden hen sigtsmæssig Maade til Byggearbeidets Fremme». Men opplegget med lisitasjon førte ikke fram, og komiteen måtte overdra «det Hele til Kirkebygger Johnsen». 
Høsten 1868 ble kirken revet. Orgelet ble «overført» til Slattum skole. Lokale til de kirkelige handlinger ble leid hos Haagen Dal. I november 1869 var den nye kirken nesten ferdig, og det var på tide med «en festlig Tilstelning». For å finansiere det nye kirkebygget var det tatt opp et lån på 4000 Spd. Men det var et tungt løft. Først i 1873 ble det satt inn nytt orgel. Det kostet 500 Spd. og var en gave til fødebygda fra landhandler Christiansen i Elverum. Samme år så kommunen seg i stand til å sy bordkledning på tømmerkirken, og male den. Det kostet nve 547 Spd. Dette ble dekket opp ved å ta 100 Spel. «af Kirkens contante Beholdning, og resten 450 af det Sognecommunen tilhørende Kornmagazinsfond omtrent 1100 Spd, der indestaar i Nittedals Sparebank». I 1876 ble «Gjenstande af den gamle Kirke (. . .) solgt til høiestbydende ved Offentlig Auction», for å fa penger «i Nitedals Sogns Kirkecasse». I dag kan vi stille oss spørsmålet om den gamle kirken hadde vært revet, hvis Iversens initiativ hadde kommet ti år seinere. I 1876 kom det nemlig et rundskriv fra Kirkedepartementet, hvori Kirkeeiere og Kirkeverger anmodes om saafremt gamle Kirker skal nedrives, ombygges eller forandres, da at underrette Foreningen til Fortidsminnemerkers Bevaring om samme. 
| 
