LOKALSTYRE - FOLKESTYREPå kirkegården Lokalstyre og folkestyre Lokalstyret og de sentrale myndigheter Et samfunn i forandring En epoke tar slutt Vi er på Hakadal kirkegård en hustrig septemberdag i 1987. Vinden rusker i de store lønnene. Bladene skinner gult. En del er ennå grønne, o g innimellom er det et svakt rødskjær. Opp mot den søndre kirkegårdsmuren står noen gamle gravstøtter. De er satt der fordi de er pene og gamle; det ville være synd å kaste dem. En av dem er av rød marmor med innfelt hvit plate. Det gror mose på den. Ser du nøyere etter, og kjenner litt med fingertuppene også, kan du lese det som står der: Gaardbruger
LARS MOE
født 3die April 1816
død 26te Marts 1886 og Hustru ANNE KARINE MOE
født 19de Juli 1811
død 23de Januar 1883
Fred med Eders Støv
Velsignet være Eders Minde. Folk går forbi og vet ikke at her står et gravminne over to begivenhetsrike liv. Et gravminne som kommunen bekostet i takknemlighet for det Lars Moe hadde gjort og vært for bygdefolket. Der vi står, merker vi en glede over at vi har dette minnet om disse to. Glade er vi også fordi vi har bevart så mange spor etter Lars Moe, i de slitte protokollene og i gråpapirspakkene med brev i kommunens arkiv. Det er jo det vi har prøvd å gjøre i dette vesle skriftet: Gå i sporene etter Lars Moe og alle de andre som var Nittedal kommune i forrige århundre. Finne ut hva de gjorde, og prøve å forstå det. Fortelle historien om kommunen og lokalstyret slik det utviklet seg her i bygda i forrige århundre. For vi tror at det er viktig at vi har fortiden med oss. Ser vi oss tilbake, far vi lettere avstand og perspektiv til vår egen tid. Det er nyttig når vi skal forstå, og vurdere, oss selv og vårt samfunn. Men nå skal vi forsøke å samle noen tråder og peke på noen viktige utviklingslinjer. Etter at vi nå har arbeidet oss gjennom kommunens første 60 år, ser vi klarere hvilken viktig reform formannskapslovene var. En ting var de politiske rettigheter for bøndene som var slått fast i grunnloven. Men slike rettigheter kan lett bli papirbestemmelser og teori, hvis ikke folk får anledning til å bruke sine rettigheter i praksis. Det er først når vi kan øve oss i å bruke vår rett, at folkestyret kan leve og utvikle seg. Formannskapslovene ga mange flere mulighet til å være med og bestemme, over egne skattepenger, og hva de skulle brukes til i lokalsamfunnet. På mange måter er det derfor rett å se på lokalstyre som en forutsetning for folkestyre. Vi har sett at bøndene i Nittedal og Hakadal utnyttet disse mulighetene. De vokste med oppgaven. Gjennom denne lokale skolen i å ta ansvar og makt, ble de i stand til bedre å utnytte sine politiske rettigheter også i storsamfunnet. Men det skjer en demokratisk vekst i perioden også på andre måter. Styret i kommunene var lenge preget av elitetenkning. Formannskapet var det sentrale organet. Men etter hvert ble representantskapet (kommunestyret) viktigere og viktigere. Det var en klar utvikling i retning av at formannskapet mindre og mindre traff viktige avgjørelser på egenhånd. Mer og mer ble formannskapet et arbeidsutvalg for representantskapet. Det var således uttrykk for et viktig skifte i tyngdepunkt når retten til å velge ordføreren, etter 40 år, gikk over fra formannskapet til kommunebestyrelsen. Dessuten gikk bevilgningsretten og forhandlingsretten over fra sektorutvalgene til kommunestyret. Makten ble forskjøvet fra en engere til en videre krets av de folkevalgte. Det har også noe med demokrati å gjøre. Men folkestyret vokste også på andre måter. I 1884 ble stemmeretten utvidet. Det var ikke lenger bare bønder og embetsmenn som hadde stemmerett. Også alle som tjente mer enn 500 kr. kunne nå fa stemme. Vi merker det allerede ved valget i 1885. Da ble smeden Hans Svendsen fra Hakadal valgt som representant for annekset. Bøndene dominerte ut hundreåret. Men ved hvert valg kom det nå inn i herredsstyret ledere fra det nye næringslivet, og fagarbeidere, som tjente over minstegrensen. Neste etappe måtte da bli spørsmålet om alminnelig stemmerett. Vi skal imidlertid ikke overdrive det lokale aspektet ved reformen fra 1837. For formannskap og kommunebestyrelse fungerte på mange måter også som sentralmyndighetenes forlengede arm. For det første fikk staten og amtene gjennom de nye, lokale forvaltningsorganene helt andre muligheter til å gjøre kjent lover og ulike bestemmelser. Sentralmyndighetene fikk større muligheter til å påvirke flere mer effektivt. Vi ser det av alle referatsakene på møtene, og av alle sakene lokalpolitikerne skulle uttale seg om. Dessuten: Hvis vi talte opp alle behandlede saker og spurte: Hvem har tatt initiativet til dette, så ville svaret svært ofte bli amtet eller staten. Lokalstyret fungerte altså ikke bare innenfor de rammer som var vedtatt sentralt. Også mye av det politiske innholdet i lokalpolitikken kom som en følge av sentrale initiativ. Å påpeke dette er ikke å fornekte det vi har sagt ovenfor om lokalstyre og folkestyre. Det er mer snakk om å nyansere og presisere. Andre halvdel av forrige århundre har blitt kalt det store hamskiftet. Naturalhusholdet og sjølberginga måtte vike for pengeøkonomien og et spesialisert næringsliv. Den utvikling av folkestyret som vi har skildret, fant sted samtidig med denne mektige forandringen av samfunnet. Kommunen både ble formet og var med på å forme utviklingen. Når skattesystemet ble forandret og stemmerettsreglene endret, ar det en følge av forandringene i samfunnet. Men fastskoler, ny vei og jernbane, var viktige for samfunnsutviklingen, og her tok kommunen i høv grad initiativet. vår framstilling av kommunens historie har vi satt et skille ved år 900. Det er ikke tilfeldig. Det året hyttet kommunen inn i eget hus. Fattigpolitikken ble forandret helt i begynnelsen av vårt århundre. Vi fikk allmenn stemmerett, og med det første tiår av 1900-tallet fikk vi de politiske partiene. Med det første tiår på 1900-tallet starter derfor på mange måter en ny epoke i vår kommunes liv. Men det er en annen historie. | 
