Gammelordføreren Kommuneprotokollene som kilde Fra kondisjonert ledelse til bondeledere Lokalt sjølstyre for et mindretall Velgerne i Nittedal stemte i Skedsmo Bøndene valgte kondisjonerte ordførere Sosial prestisje og kvalifikasjoner Kommunebestyrelsen ‑ en skole for bøndene Vi TENKER oss nesten femti år fram i tiden. Det er en varm aprildag i Hakedalen i 1885. Sola skinner, og himmelen er blå over Varingskollen. Gamleveien er sølete, og smeltevannet klukker i grøfter og bekker. Litt sør for Murerenga møter vi en gammel mann. Han går langsomt, bruker stokk og har vondt for å puste. Han setter seg på en stein, tar av seg hatten og tørker svetten. Øynene følger en hest og kjerre over på den nye sjåseen. Det er Lars Moe, den gamle Lars Moe. Han bor hos sønnen Magnus i Myrerenga, og er nå på turen sin opp til dattera Dina. Hun er gift med Jacob Larsen på Berg. Se på bildet av han. Der sitter han i sin fineste puss blant tidens møbler. Blikket er bestemt, og han kan nesten virke litt morsk. De grove arbeidsnevene forteller at det ikke er vanlig for han å sitte slik. Men nå er han ikke lenger stram og morsk som på bildet. Det er en trett gammel mann vi ser. All sin tid hadde han vært en dyktig gardbruker og flink håndverker. Men det sviktet på et viktig punkt: de personlige finansene. Store deler av skogen solgte han reint for billig, og altfor snill var han til å skrive på for andre. De seinere åra hadde gjelda blitt stor. Året før klarte han ikke å innfri et lån han hadde kausjonert for. Dermed måtte han gå fra farsgården, Søstua Kirkeby. Det var to år sia kona, Anne Karroe, døde. Å se henne langsomt bli kvalt av svulsten i halsen, samtidig som hun også led og gremmet seg over de økonomiske bekymringene; det hadde gjort Lars Moe til en gammel mann. De siste åra hadde vært vonde, og astmaen gjorde dem ikke bedre Han var knekket, men han hadde ikke gitt opp. Han hadde sine barn og barnebarn, og en ting til: Han hadde, som sønnen Jens skrev mange år seinere, sine sambygdingers aktelse og sympati. Gamle Lars Moe sitter nede i bakken opp til Berg og ser utove bygda. Han var kommunens store politiker i forrige århundre. «Vor bygds pryd» var et av de uttrykk som skulle bli brukt om han etter hans død. Han hadde vært med på det meste. Der sitter han. Men han ser ikke lenger over på Hadelandsveien. Blikket er fjernt. Lars Moe hadde hatt så mange interesser, og vert begavet i flere retninger. Han kom fra en familie med sterk politisk interesse. Vi har allerede sett at faren, Amund Kirkebv, ble valgt til viseordfører i 1837. To av Lars sine brødre hadde vært formenn og representanter: Hans Petter Kirkeby og Jens Amundsen Houg. Sjøl ble Lars Moe valgt inn i formannskapet høsten 1847. Han satt som formann ut året 1873. I alt var han medlem av formannskapet i 20 år. Av disse om lag 7 år som ordfører og 6 år som viseordfører. Mintes han ordførervalgene der han satt i vårsola på sine gamle dager, kan det vel hende han kom i hu en oktoberkveld i 1856. Chr. Anker hadde meldt flytting til Christiania midt i perioden, og Lars Moe overtok i hans sted. 
Men like sannsynlig er det at han mintes høsten 1865, da han første gang ble valgt til ordfører av et nyvalgt formannskap. Formannskapsprotokollen registrerer nøkternt at da fikk Lars Moe to stemmer ved ordførervalget. H. P. Kirkeby (broren) fikk også to stemmer. Lars ble så ordfører etter loddtrekning. Sogneprest Iversen ble deretter viseordfører med 4 stemmer. For øvrig sier det litt om formannskapets sterke stilling i denne første tid, at ordføreren ble valgt, ikke bare blant, men også av formannskapets medlemmer. Slik var det fram til 1879. La oss stoppe opp litt her. Vi merker oss at protokollen bare registrerer. Den forteller ikke hvorfor de to sto mot hverandre. Hadde det noe med personene å gjøre, eller med noe de sto for politisk? Dette er et generelt trekk ved særlig de eldre delene av det kommunale kildemateriale: Det forteller oss hva som ble gjort, men sier lite om hvorfor det ble gjort. Som så ofte ellers i rekonstruksjonen av historien, forteller den enkelte kilden mer når den settes sammen med andre kilder. I dette tilfelle vet vi at da Lars Moe måtte gå fra gården i 1884, var det broren Hans Petter som overtok den. Lars sto i økonomisk gjeld også til han. I sine erindringer fra 1920-årene omtaler sønnen jens faren som «venstremand av det gamle stærke Johan Sverdrupske parti, og var han en stor beundrer av denne mand samt (. . .): Ole Gabriel Ueland, Søren Jaabæk, Sivert Nilsen osv.». Videre forteller han: «for denne sin venstrepolitiks skyld, kom han ofte i konfligt med sin yngre broder Hans Petter, som var en meget ivrig - yderliggående «høiremand».» På denne bakgrunn må det være rimelig å slutte at det har vært et ambivalent personlig forhold mellom brødrene. I tillegg kom så de politiske uenighetene, og de har trolig vært viktige ved ordførervalget i 1865. Men noe mer konkret vet vi altså ikke om dette. Med andre ord: Arkivene gir oss mye kunnskap om kommunens historie, men materialet reiser også mange spørsmål som det er vanskelig å svare på. Vi som ser denne første kommunale tida i et enda lengre tidsperspektiv enn Lars Moe kunne gjøre i 1885, skjønner at ordførervalget i 1865 var et tidsskille. Riktignok hadde bøndene Christen Nøglebye (1840-41), Ole Aaraas (1845) og Lars Moe (1856-57) fungert som ordførere, men det var hver gang fordi den egentlige ordføreren flytta fra bygda i valgperioden. Disse var ordinært valgte ordførere før Lars Moe: Sogneprest Holmboe, consul Semb, prokurator (sakfører) Irgens, forvalter Sandberg, sogneprest Sigwardt, proprietær Anker og fabrikkeier Sundt.   
  
Etter Lars Moes første ordførerperiode i åra 1866-67, var det bare bondeordførere: Olaus Strøm, Lars Moe, Andreas Holm, Jacob Ramstad og Hans Skøyen. Sistnevnte satt som ordfører fra 1883 og ut hundreåret. Med andre ord: Fram til 1865 var det bare kondisjonerte som ble valgt til ordførere på vanlig måte. Fra 1865 og ut hundreåret var det bare bondeordførere. Skal vi forklare dette, må vi bl.a. se litt nærmere på stemmerettsreglene og valgordningen. De samme stemmerettsreglene gjaldt ved kommunevalg som ved stortingsvalg. I Nittedal prestegjeld ville det si at man i 1837 og framover måtte være mann og ha fylt 25 år. Men det var ikke nok for å få stemme. I tillegg måtte man enten eie (eller drive) matrikulert jord eller være embetsmann. Det vil si at det i bygda vår til å begynne med var om lag 130 gardbrukere og en snau håndfull embetsmenn som hadde stemmerett. Vi skal også huske på at et fåtall utdannede byfolk som eide jord i bygda og som gjerne kalte seg proprietærer, hadde stemmerett her. Endelig måtte man la seg registrere og avlegge ed til Grunnloven, for å være fullt ut kvalifisert til å stemme. Heller ikke i det lokale styre fikk altså kvinnene, husmennene og tjenestefolka være med, og slett ikke de som i folketellingen blir rubrisert som fattige. På papiret dominerer bøndene totalt som velgere. Men det var mange av dem som ikke registrerte seg. Det hadde nok en del å gjøre med de dårlige lese‑ og skriveferdighetene. I protokollene de første åra ser vi en del eksempler på bønder som undertegner med iholdt penn. De kunne ikke skrive. Dessuten var bøndene vant med at andre styrte for dem. Enda en ting gjorde at fa brukte stemmeretten sin. Det var bare ett stemmested, og det lå i Skedsmo. Kommunevalget ble holdt under høsttinget (seinere vintertinget) annet hvert år, på lensmannsgården og tingstedet Holt i Skedsmo. Prestegjeldene Skedsmo og Nittedal utgjorde også etter 1837 ett tinglag og ett lensmannsdistrikt. Det var en dryg reise med hest og kjerre eller slede fra Nordre Nittedal og Hakadal til Holt. Så det er ikke å undres over at valgdeltakelsen i mange år var svært lav. 1 1865 var Lars Moe den av de nyvalgte formennene som fikk flest stemmer: 6. Det var ikke noe uvanlig tall. Dette var da også en av grunnene til at kommunen i mange år arbeidet for å få egen lensmann for bygda. Det lyktes i 1875. Etter det ble valgmøtene holdt på Negarn Skøyen hos lensmann Anker, og siden i Søgarn Bjertnes. Ved valget ble det stemt på nye formenn, suppleanter til formannskapet og nye representanter. Det ble valgt sognevis. Det vil si at det var egne formenn og representanter valgt for hovedsognet, Nittedal, og likeledes for annekset, Hakadal. Man ble valgt for fire år, men likevel slik at omlag halvparten var på valg annet hvert år. For formannskapet ville det si at den ene av Hakadals to formenn var på valg annet hvert år, mens det for Nittedals tre formenn var en og to på valg annen hver gang. Selv om manglende motivasjon og praktiske problemer gjorde at få av bøndene brukte stemmeretten sin, var de likevel i klart flertall på valgtingene. Hadde de villet, kunne de ha valgt bare bønder som formenn og representanter. Helt fram til stemmerettsreformen i 1885 sitter det så å si bare bønder som vanlige representanter. Men de første 28 åra velger de konsekvent en eller to kondisjonerte inn i formannskapet. Og så velger formannskapet, stadig med bondeflertall, en (av de) kondisjonert(e) til ordfører. Hvorfor gjorde de det? En årsak er opplagt prestens, konsulens, prokuratorens, proprietærens og fabrikkeierens større sosiale prestisje. Men en vel så viktig ting var nok alt det arbeid, særlig skrivearbeid, som fulgte med ordførerstillingen. Det var ordføreren som førte protokollen, det var han som tok imot brev, og som skrev brev på kommunens vegne. I den grad sakene ble forberedt, var det ordføreren som gjorde det. Det var ikke så rent sjelden at det da var en fordel å ha juridisk kunnskap, eller kjenne folk som hadde slik kyndighet. Det var disse tingene som i første rekke gjorde at bøndene valgte en av de kondisjonerte til kommunens fremste tillitsmann. Men fra 1865 er det slutt med det. Da tar bøndene over. Igjen må vi spørre etter en forklaring. De bedrede skoleforholdene hadde lite å si for den generasjonen som da satt i de kommunale organene. Årsaken må først og fremst være den at formannskap og representantskap, kommunebestyrelsen som de sa etter hvert, ble en voksenskole for bøndene. Her fikk de etter hvert trening i å tale, diskutere og skrive. Her lærte de mer, om samfunnet og om politikk. De ble tryggere på seg sjøl. De lærte konkret at det de kondisjonerte gjorde, det kunne også de gjøre. Etter 28 års skolering følte de seg sikre nok til å ta over sjøl. De valgte en av sine egne til ordfører. Presten ble «degradert» til varaordfører. 
Denne skoleringen og politiske modningen må ha vært viktig også i rikspolitisk sammenheng. Den er med og forklarer at Venstre, med støtte først og fremst blant bøndene, kunne velte embetsmannsstaten i 1884. | 
