SKOLEN - EN HOVEDSAK Bestefar og skolejenta Skolespørsmålet var viktig Fra omgangsskole til faste skoler Hagen og Holm skoler I skolestua på Nes Sigwardt og Rotnesskolen En spartansk skole Lærerne Skolekommisjonen Skolekassen Beslutning
Til min tippoldefar (fra Øistein Lillegaard) Lars Moe blir revet ut av minnene. Foran han står ei åtte år gammel jente. To blå øyne og en munn med for få framtenner smiler mot han. Det er datterdattera, Ragna, snart 8 år: Lars Moe går oppover bakkene til Berg. Stokk i den ene handa, og jentunge i blårutet kjole og grå genser i den andre. Hun hopper og hinker. Flettene danser på ryggen. Hun skravler og ler. Bestefaren sier ikke stort. Kanskje tenker han på ungene på Berg, på henne som klemmer han i neven akkurat nå, Ragna, første års skolejente. Hun går på skolen på Kirkeby, og vet ikke at det bare er drøyt 30 år det har vært fast skole der. Kirkeby, ikke at bestefar arbeidet ivrig for å få skolen i stand. Merker ikke at bestefar er aldri så lite stolt der han går, og støer seg på stokken sin.
Klikk her for å gå til en egen side for familien:
Til min tippoldefar (fra Øistein Lillegaard) Skolespørsmålet sto sentralt i kommunens første tiår. På dette området var lokalt sjølstyre ikke noe nytt. 1 1837 var det nesten hundre år siden sentralmyndighetene hadde bestemt at det skulle være lokale skolekommisjoner. Mange steder var dette lenge en papirbestemmelse. Men på begynnelsen av 1800-tallet var skolearbeidet i gjenge i de fleste bygdene, ledet av en kommisjon, med presten som formann. Etter skoleloven av 1816 skulle kommisjonen bestå av presten, lensmannen, prestens medhjelpere og valgmennene (ved Stortingsvalg). Bl.a. skulle kommisjonen utlikne og kreve inn nødvendig skatt for å bekoste skolearbeidet. Også her i bygda var presten opptatt av skolesakene. Men det var ikke så enkelt. I 1835 merker vi en lettere oppgitt sogneprest Holmboe: «Var hos skolelærer jens Olsen i hans eget hus. I skolen var bare 3 av de 17 barna som hører til i roten. Et skolepliktig barn på 13 år som jeg traff ved plassen Pynten, visste ikke engang hvor skolen ble holdt, enda det som vanlig var tillyst i kirken (. . .). Men det var ikke bare i Nittedal det sto dårlig til. Etter skolestatistikken fra 1837 var det 7 000 allmueskoler i landet, med 175 000 skolepliktige barn. 87 % gikk i omgangsskole, 3 % i fast skole, og 5 gikk ikke på skole. I omgangsskolen lærte 20 % av barna å skrive, i fastskolen 40 %. Regning lærte 11 % i omgangsskolen og 33 % i fastskolen. Bare 1 % i omgangsskolen og 2 % i fastskolen lærte litt historie, geografi og naturfag. Omgangsskolene i bygda fungerte lite hensiktsmessig. Derfor var det en milepæl da Hakedal Jernværk 20. oktober 1835 opprettet bygdas første, faste skole. Fra 1837 var det den nye kommunen som fikk ansvar for skolestellet. Men den gamle skolekommisjonen ble ikke lagt ned, bare bygd inn i det nye lovverket. Skolesaker ble fra nå av behandlet av «det combinerede Formandskab», som besto av presten, medhjelperne hans, lensmannen, og formennene, som altså erstattet prestegjeldets valgmenn. Men skulle kommunen ta på seg nye utgifter, som f.eks. å bygge en fastskole, måtte dette også opp i «Repræsentantskabet» Først etter nesten ti år begynte den nye kommunen å få sving på skolesakene. Det er tydelig at den viktigste kraft i dette arbeidet var Matias Sigwardt. Han kom til bygda som sogneprest i 1841. I 1845 kom han inn i formannskapet, og han var ordfører første gang fra 1847. Han .var hovedmannen bak «Nittedal Sogns Almue Bogsamling» i 1846. Året etter er det han som har hovedæren for at bygda fikle sin andre faste skole: «Rotnæs faste Skole i Nittedalcn begyndt den 12de November 1847». Vi merker oss at han deler æren med Chr. Anker på Rotnes og gardbruker Lars Moe. I løpet av de neste 14 åra ble omgangsskolen avviklet, og vi fikk faste skoler som dekket hele bygda. 11851 kom «den faste Skole ved Hovedkirken» i gang. Fire år etter fikk hakadølingene sin andre faste skole, ved annekskirken. Og så ble den storstilte skolebygginga i kommunen fullført da Slattum skole startet opp på nyåret 1861. Sigwardt og de ledende menn i kommunen sto på for å fa bygget de faste skolene. Og de fikk folk med seg. De nye skolene ble bygget ved at folk i kretsen tok p a seg en del av kostnadene. Resten tok kommunen på sin kappe. Illustrerende er her «Andragende fra Nitedals Skolecommision (. . .) om Bemyndigelse, til at optage et Laan af omkring Spd. 400 til Opførelse og Indredning af Husbygninger til en paatænkt fast Skole paa Slattum». Grosserer Young, som eide sag, jord og skog på Slattum var villig til å avstå grunn og en god del materialer gratis. De skoleholdspliktige i kretsen påtok seg å skaffe tømmermaterialer, dyrke opp jordstykket og kjøre fram materialene. De øvrige utgiftene ved skolens opprettelse og vedlikehold tok skolekommisjonen på seg på kommunens vegne. På disse betingelser vedtok formenn og representanter å oppta et lån på 400 Spd. i «Oplysningsvæsenets Fond». Vi merker oss her at det skulle legges et jordstykke til skolen. Det ble lagt jord til alle skolene. Det var for at lærerne skulle % noe av utkommet sitt ved å dyrke og drive skolejorda. Helt til etter siste krig var det lærere som drev skolejord. Den nye skoleloven av 1860 førte til at fastskolene ble bygd sterkt ut. I 1866 gikk hele 78 % av barna i landet i fastskoler. Det er interessant å notere at Nittedal og Hakadal lå i forkant av denne utviklinga. Vi merker oss også at bøndene støttet aktivt opp om denne utbygginga av skolevesenet. De gjorde vedtak som påførte kommunen økte utgifter, som først og fremst de ville ia merke, som økte skatter. Dessuten var de med og fremmet dette arbeidet ved å stille seg som garantister, og ved å ta på seg nødvendig arbeid når skole skulle bygges og skolejord gjøres i stand. Med Slattum faste skole fra 1861 hadde vi datt den geografiske fordeling av (barne)skolene i bygda som vi har hatt helt til i dag. Men innenfor de ulike kretsene skjedde det med mellomrom viktige ting. Rotnes skole ble etter få år flytta over elva til Nordby, der kommunen kjøpte skolejord. Denne skolen hadde i hele forrige århundre en egen status, bl.a. som egen post på kommunebudsjettet, utskilt fra det øvrige skolebudsjett. Trolig med bakgrunn i skolens egne vedtekter, samt de særskilte byrder som gardbrukerne i distriktet tok på seg, da skolen ble opprettet. Våren 1874 minnet baron Wedel Jarlsberg kommunen om at det nå var fem år sia jernverket ble lagt ned. Han aktet derfor. «at benytte sig af den ham tilkommende Ret til at lade Verkets Skole og Fattigvesen indgaa under Bygdens almindelige Skole og Fattigvesen (. . .).» Skolekommisjonens ordfører holdt da møte med «Kredsens skattepligtige Huusfedre», før han forhandlet med baronen. Wedel Jarlsberg tok på seg å drive skolen i en femårs periode, mot å fa skoleskatten fra kretsen. Imidlertid var ti av de skattepliktige husfedrene «høilig misfornøied» med ordningen. De ville ha skole med lærerjord som ellers i bygda. Tre år seinere kjøpte kommunen «Pladsen nordre Hagen» for «3100 Kroner eller 775 Spd». Det fulgte med følgende rettigheter: «Havn til 3 tre Kjør i Kappelsrud Skov og Ret til Vand fra søndre Hagen samt fornødent Stenbrud i Fuglaasen.» I 1878 ble planene endret. N. O. Young Tilbød nemlig «at bidrage med 4000 Fire Tusinde Kroner til en Haandgjerningsskole naar denne kan forenes med Almueskolen.» Han mente det var nyttig «at Skolebørnene ‑ Gutter og Piger ‑ kan oplæres i forskjellig Haandarbeide.» Skolekommisjon og kommunebestyrelse tok imot med takk. Dermed var grunnlaget lagt for Hagen skole. I Søndre Nittedal skjedde det også forandringer i 1870-åra. Her ble det nå et «altfor stort Børneantal». Men skolekommisjonens ordfører pekte i 1878 på at Markerud Tendstikfabrik, der formodes at beskjeftige saa mange Arbeidere at vedkommende Fabrikeiere efter Skoleloven (. . .) ere forpligtede til at oprette egen Skole for de til Fabriken henhørende skolepligtige Børn (. . . ) . 
Året etter var det undervisning på Markerud. Det varte ved så lenge fabrikken var i drift. Men de siste åra overtok kommunen utgiftene til skoleholdet også her. Skolen ved hovedkirken ble også kalt Omsen Skole, jfr. at prestegården heter Omsen, eller bedre: Omsi. Høsten 1896 brant skolen. Kommunestyret vedtok å bygge skolen opp igjen «paa samme Eiendom, men paa en heldigere Tomt». Imidlertid ba skoledirektøren kommunen vurdere dette på nytt, fordi han syntes skolen burde ligge mer sentralt. Dermed ble det kjøpt skolejord på Nordre Holm. Det er begynnelsen på Holm skoles historie. Vi har til nå konsentrert oss om bygginga av de faste skolene. Men hva foregikk inne i disse skolestuene? De gamle skoleprotokollene kan fortelle oss mye. Tar vi for oss Journalen ved Hakedall Jernværks faste skole for 1849, finner vi at det var en tredelt skole. På hvert klassetrinn var det en «Drengeafdeling» og en «Pigeafdeling». På de ulike trinn kunne barna gå ett eller flere år. Aldersvariasjonen var derfor stor på de enkelte klassetrinn. I drengeavdelingen i tredje klasse varierte alderen høsten 1849 mellom 10 1/2 og 16 1/2 år. I pikeavdelingen i første klasse var den yngste 7 1/4 år og den eldste 11 1/2 år. Fraværet var stort. I «2de Classe Pigeafdelingen» gikk det dette «Efteraaret» 15 jenter. I oktober, november og desember hadde de i alt 23 skoledager. I snitt var de borte hver tredje skoledag. Det ser ut til å være en nokså typisk klasse. Fraværet er markert på tre måter: f betyr forsømt skolen, og s betyr syg. Men i protokollen for disse jentene i andre klasse er det for Maren Guttormsdatter Hytten, Marie Johannesdatter Hellerud, Marthe Pedersdatter Nøgleby, Birgitte Johannesdatter Engen, Berthe Andersdatter Mørk, Berthe Hansdatter Holm og Marthe Thoresdatter Buraas en eller flere ganger satt m/k. De kom ikke på skolen fordi de «mangler Klæden>. Fattigdommen var et stort problem, også i skolen. 
I førsteklasse ble det undervist i «Catechismus, Bibelske Fortællinger, Indenadlæsning og Skrivning». Det ble satt karakter i disse faga og for «Opførsel». I andre klasse var fagkretsen slik: «Religion, Bibelhistorie, Indenadlæsning, Skrivning, Regning og Sang». På tredje trinn fortsatte elevene med faga fra andre klasse, men i tillegg til religion og bibelhistorie fikk de nå også «Bibellæsning». Den kristne forkynnelse var skolens viktigste oppgave. Rotnesskolens første protokoll er også spennende. Den er til å begynne med ført med sogneprest Sigwardts karakteristiske håndskrift, og vi tar neppe mye feil når vi tillegger han holdninger og synspunkter som vi finner her. Det finansielle opplegget forklarer den særstilling skolen skulle komme til å få i kommunens budsjetter. Skolen fikk de nødvendige inntekter ved «Een aarlig Contingent af de til Districtet (d.v.s. Rotnes krets) henhørende Gaarde». Kontingent ble dessuten pålagt «de i Districtet værende Huusmænd, Inderster, Tjenestefolk og confirmerede Børn». Det ble også gitt noe fra «Bygdens almindelige Skolekasse». Videre håpet man på gaver. Foran i protokollen er det ført inn en «Plan for den faste Skole paa Rotnæs Gaard i Nittedalen». Dernest følger en «Instrux for Læreren». Skolen fikk en egen «Bestyrelse» på tre medlemmer. Sognepresten var leder, og de to andre skulle «udvælges af og iblandt Districtets Gaardbrugere». Ved det første valget kom Chr. Anker og Lars Moe inn i bestN,relsen ved siden av Sigwardt. Skolebestyrelsen hadde en sterk stilling. Den bestemte lærebøkene, fastsatte timeplanen, avgjorde lærerens lønn, og foreslo hvem som skulle ansettes som lærer. Men læreren skulle «beskikkes» av presten. Ungene på Rotnes skulle fa karakterer i følgende fag: «a) Indenad læsning, b) Udenadlæsning, c) Skrivning d) Regning, e) Religion, Forstandsøvelse, g) Sang, h) Retskrivning, i) Geographi, k) Historie.» Sammenlikner vi dette med «Journal ved Hakedals Jernværks faste Skole», så har Sigwardt og hans medarbeidere utvidet fagkretsen. Selvom det, selvfølgelig, stadig var et kristent formål for skolen, var tydeligvis ikke religionsundervisningen så dominerende på Rotnes som i Hakadal. Dessuten var forstandsøvelse, geografi og historie nve fag. Det ble også betont at skolen skulle ha et rasjonelt og praktisk sikte. F.eks. heter det i § 9 i lærerens instruks: Ved Undervisningen i Regning bør han tillige vende Bømene til, uden Tavle og Griffel at opløse praktiske Opgaver i Hovedet og dermed især rage Hensyn til, hva der kan være gavnligt for menigmand i Haandtering og Næringsdrift ved Kjøb og Salg. Men ellers er den kristne påvirkning et hovedmål for læreren: (han) skal lede Børnene til Erkjendelse af det Gode og Onde, af Syndens ulyksalige Følger og til i enhver alder at indsee hvad de skylde Gud, sig selv og deres Medmennesker. Ellers er det meget omstendelige regler. Men det er vel et uttrykk for tidens (øvrighetens?) redsel for det uanstendige når det understrekes at at Drænge og Piger maa ikke sidde om hverandre; men ved forskjellige Borde.» Læreren skal vise renslighet og Orden i sin Paaklædning og vise Høflighed mod Enhver.» Han skal være et eksempel for gamle og unge. Han skal <afholde sig fra Bannen og Sværgen, utugtig Tale og Gjerning. Læreren skal sørge for at skoleværelset er reint, og at det luftes ordentlig. «Midt i Skoletiden gives Bømene et Qvarteer til at forfriske sig, i den fri Luft, naar Veiret tillader det.» Når det stilles slike detaljerte krav om ting som delvis kan synes selvfølgelige, betyr det trolig at det ikke var så selvfølgelig blant datidas lærere. Sigwardt og medarbeiderne hans har tydeligvis ment at en bedre skole forutsetter bedre lærere. 
Interessant er understrekningen av at læreren skal «behandle og omgaaes Bømene med Godhed og Blidhed». Instruksen påpeker at «de Flittige og Sedelige» skal oppmuntres og belønnes. Men hva med de «forsømmelige og vanartige»? Først skal de advares. Dernest kan irettesettelse, «Nedflytten i Classen», anmerkning, «Hensætten i en Krog i Skolestuen» og utelukkelse komme på tale. Det er først hvis dette ikke hjelper, at legemlig avstraffelse kan godtas. I så tilfelle stilles det krav til læreren om at det skal skje: paa saadan Maade at den ikke er skadelig for Bømenes Sundbed eller anstødelig for sædeligheden. Læreren må ikke være partisk og ikke bruke Skjælds- eller Uqvemsord. Kravene til læreren viste at man også tenkte på elevene. De skulle behandles rimelig og rettferdig. Fordi det var riktig, og fordi det ville fremme læring. Hvis vi tar for oss departementets «Undervisningsplan og lærerinstruks for allmueskolen på landet» fra 1834, er det tydelig at Sigwardt og hans medarbeidere har hatt stor nytte av denne. Men det forringer ikke deres gjerning. De gode tanker som andre ikke hadde klart å realisere, fikk de satt ut i livet. Får vi håpe. For helt sikre kan vi ikke være på at lærerne fulgte plan og instruks til punkt og prikke. De faste skolene var et stort framskritt, med mer og bedre undervisningsmidler, og lengre undervisningstid. Forrest i «Dagbog for Hakedalens faste skole» (ved kirken) (1855) blir «Skolens Inventarium» regnet opp. Det er en liste som også forteller mye. 1 Catheter. 6 Pulte. 13 Stk. Blækhuse. 2 Bænke. 2 Vægtavler med tilhørende Lineal og Svampe. 1 Bibel. 14 Ex. af Det Nye Testamente, hvoraf 2de meget gamle. 10 Ex. Schmith Hjorths Læsebog. 15 Regnetavler. 15 Ex. af Halagers Læsebog, hvoraf 5 var ganske nve. 2 Er. af Praktisk Veiledning i Modersmaalet. (Ikke nye.). 15 Ex. af Tillæg til Psalmebogen. 2 Ex. af K. O. Knutzens Læsebog (gamle). 1 Sæt Stavetabeller (. . .). 15 Stk. af Hansens ABC. 2 Sæt Skrivetabeller. Et klart framskritt, men med vår målestokk likevel en enkel og spartansk skole. En sak fra 1855 forteller at lærerne nok ikke hadde det for fett. I juni det året kan vi lese følgende protokollert fra representantskapets møte: Efter nogen Discussion blev eenstemmigen fattet saadan Beslutning: Under Forudsætning af at den Kirkesanger Hans Dahl, siden hans Fratrædelse som Skolelærer af Fattigcassen tildelte aarlig Understøttelse - 10 Spd. - ophører, bevilges han af Communecassen en aarlig Pension, stor 20 - tyve - Speciedalere, der betales ham med 5 - fem - Spd. ved Udgangen af hvert Qvartal. Det var for øvrig en fast ordning at lærerne ved skolene på Kirkeby og Omsi også var kirkesangere. Etter hvert ble det bedre å være lærer. En indikasjon på det er den store stabiliteten blant lærerne. Fram til 1900 fikk hele tre gaver fra kommunen da de hadde vært lærere her i 50 år. Som brukere av matrikulert jord, hadde lærerne stemmerett. Deres voksende sosiale prestisje, skriveferdigheter og kunnskaper, gjorde at flere av dem ble valgt inn i representantskapet, og tok på seg verv som f.eks. det å være kommunekasserer. Således støter vi ofte på kirkesangerne Christoffersen og Weydahl i de kommunale protokollene. Men som arbeidstakere i kommunen sto i de i prinsippet atskillig svakere overfor sin arbeidsgiver enn det dagens lærere gjør. Lønnsspørsmål ble avgjort på en annen måte enn i dag. Vi legger f.eks. merke til følgende forslag fra skolekommisjonen som representantskapet diskuterte 18/2 1878: Med Hensyn til Alderstilleggene for dette Aar anbefales de 4 Lærere: H. Christophersen, J. Christoffersen, T. Vegdal og G. Hansen til at beholde deres Tilleg af 2den Grad, da der paa deres Flid, Duelighed og moralske Forhold intet er at udsette, ligesom enhver af dem underviser 140 Uger, den 5te Lærer V. Pedersen er endnu ikke berettiget til Alderstilleg. Vi har tidligere sett på «Plan for den faste skole paa Rotnæs Gaard i Nittedalen». Det lå ikke til de kommunale organer, skolekommisjon, formannskap og representantskap, å gi en slik plan den endelige godkjennelse. En høyere myndighet måtte her godta de lokale vedtak. Planen «ble approberet af Christiania Stiftsdirection den 28de juli 1847». Stift er det vi i dag kaller bispedømme, og stiftsdireksjonen, som besto av (stifts)amtmannen og biskopen, skulle fra gammelt av ha tilsyn med kirker og skolevesen. Helt fram til det kom en ny skolelov i 1860, var det nettopp på skolesektoren at sentralmyndighetene holdt det lokale sjølstyre i de strammeste tømmene. Ordningen med det kombinerte skoleformannskap, med presten som sjølskreven medlem og ordfører, varte altså i mer enn 20 år. De kommunale organer fikk rå med å finansiere og organisere skolen. Men når det gjaldt skolens innhold og den endelige tilsetting av lærerne, var det de geistlige herred med stiftsdireksjonen på toppen, som til sjuende og siste bestemte. I 1860 kom så nyordningen. I skolekommisjonen (ordet var nå brukt i mange år i stedet for kombinert (skole)formannskap) fikk presten beholde plassen sin, også som kommisjonens formann. Men ordføreren var selvskrevet medlem, og lærerne fikk likeledes oppnevnt en representant. For øvrig skulle medlemmene oppnevnes av kommunebestyrelsen (formannskap og representantskap). 30 November 1860 bestemte kommunestyret at 
Reformen betydde altså generelt en sterkere stilling for de lokale styresmakter og en tilsvarende svekket stilling for de sentrale og geistlige myndigheter. Lokalt førte det til at representantskapet fikk øket sir innflytelse på formannskapets bekostning. Det skal vi komme mer tilbake til seinere. Med utbyggingen av fastekolene og den nye organiseringa av skole kommisjonen, kan vi si at skolevesenet i kommunen etter 25 år fant sin form. En form som må ha passet bra. For den var i bruk ut rester av hundreåret, uten store endringer. I alt vesentlig var det også i skolekommisjonen at utredningsarbeid og forslag til tiltak og ordninger i skolen ble utformet. Det hørte til sjeldenhetene at ikke formannskal og representantskap strødde sand på kommisjonens forslag til vedtak. På det økonomiske området bar kommunen i mange år preg av at gammelt lovverk var innfelt i de nye formannskapslovene. Man hadde faktisk egen skattelegging for den enkelte sektor. Derfor var det egne kasser og egne regnskap, for skolene, for fattigvesenet, for kirkene og for (resten av) kommunen. Til å begynne med ble skoleskatten (og fattigskatten) krevd inn av oppnevnte kvartermestre. Vi tar for oss kvartermesternes manntall for 1843 og ser nærmere på skoleskatten som var ilignet de som bodde på Nordre Dal (fattigskatten utelater vi her): 
Vi ser at gardbrukerne betalte klart mest skoleskatt. Men dersom de hadde evne til det, måtte også husmenn og tjenestefolk ut med skatt. Når det gjaldt regnskapene, fikk folk tidlig god anledning til å følge med. I mars 1845 kan vi lese dette: Fattig-, Skole- og Comnmne- Rcgnskaberne for 1844 (. . .) blive at udlegge paa Gaardene Dahl og Kirkebye i 14 Dage paa hvert Sted (og deretter at tilstille Revisjonen) (. . .). Særlig i forbindelse med kirkegangen var det nok mange som så på disse regnskapene. Seinere ble regnskapene lagt ut i skolene ved kirkene. Som nevnt fant skolearbeidet sin form, og år etter år ble budsjettene skåret over samme lest. Også et budsjett forteller i all sin nøkternhet historie. Som eksempel tar vi fram kommisjonens budsjettforslag for 1867 som formenn og representanter behandlet i møte 14/11 1866. Kommisjonen skriver: I Henhold til Skolelovens § 74 har Skolecommissionen herved den Ære at fremkomme til Communebestyrelsen med Overslag over det Pengebeløb, som udkreves til Bestridelse. af Skolecassens Udgifter i meste Aar 1867, saaledes, som forhandlet af Commissionen i Mødet i gaar. 
(. . .) Matriculskylden af de til den almindclige Skolecasse hørende Gaarde er 341 Spd. 1 Ort og 10 Sk. og Skoleskatten er for i Aar 1 Spel. pr. Skyld-Daler. Det antages at denne Skat ogsaa bør bibeholdes for næste Aar (. . .). Thi indstilles til Communebestyrelsen at fatte saadan Til Skolevæsenets Udgifter i 1867 opkræves en Skat af 1 - een - Sped. pr. Skyld-Daler af de bidragspligtige Gaardes Matriculskyld. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt av «Communebestvrelsen». På 25 år er skjedd en fordobling av utgiftene til skolen. Men egentlig ble det brukt mer penger på denne sektoren, for de faste skolene i Nordre Nittedal og ved Hakedal Værk hadde sine egne budsjetter og regnskap. Ellers ser vi at det nå er gardbrukerne som bærer utgiftene til skolen. Husmenn og tjenere bidrar nå med forholdsvis mve mindre enn tidligere. Den eneste måten dette budsjettet er litt uvanlig på, er at det dette året var satt av lite til vedlikehold og påkostning av bygningene. Og da husker vi på at i tillegg til skolestua skulle også fjøs, stall osv. tas vare på. | 
