SKYSS OG POSTFramfor grua Skysskifter og skysslag Faste stasjoner Stadig accordering Den første brevdrager Krav om bedre postgang Det er stille i kjøkkenet i Murerenga. De har spist kveldsverden. Lars sitter ved bordet, lener seg litt fram på albuene. Men han klarer ikke å lese i boka. Luset er brent ned. Bare ilden i grua kaster et lysskjær ut i rommet. Ved grua sitter sønnen Magnus. Som så ofte har han ei børse i fanget. Det er et eller annet med låsen, men Lars har ikke spurt hva det er. I lyset fra grua ved siden av Magnus sitter gamle Hanna, husholdersken, og bøter noen sokker. Lars minnes sine egne unge år. Drøyt 20 år gammel hadde han gifta seg med Anne Karine. Hun hadde da vært 25, og satt som enke på Mo, med tre små gutter. Han husket slitet og strevet. Men i de siste åra hadde det gått mer og mer opp for han hvor hardt Anne Karine måtte ha hatt det. I de 14 åra de bodde på Mo, hadde hun vært gjennom en fødsel annet hvert år. Hun hadde hatt ansvaret for matlaging og husholdning for dem og ungene og tjenestefolka. Maten var arbeidskrevende nok, både søkn og helg, i rolige perioder og i onnene. Men når han nå så Hanna sitte bøyd i lyset med tøv som skulle lappes og bøtes, da husket han alle de gangene Anne Karine hadde lagt seg etter at han hadde sovnet. Det var klær som måtte repareres før neste dag. Og neste dag var hun oppe før han og før tjenestefolka. Maten skulle stå på bordet. Nei, når du virkelig tenkte etter, og også tok med vassbæring, klesvask og kanskje den største av «onnene» for kvinnfolka: slaktinga, da var det nok som de gamle sa; bedre med ei dugande kjerring enn en god gard. Men de første åra hadde det blitt for mye for dem. For i tillegg til gardsdrifta hadde de hatt gjestgiveriet og skyssen. Det var ille nok for han å måtte gå fra et viktig arbeid for å skaffe skyss, men i mellomtiden måtte Anne Karroe til å diske opp for de reisende. Maten var en ting. I tillegg kom så skjenkinga av brennvinet. Det arbeidet var ikke bare trivelig. At det ble for mye for dem, ser vi av formannskapets protokoll i februar 1840. For da søkte Lars Moe «om at fritages for at holde Gjestgiveri og Skvdsskifte» Formannskapet tenkte seg at en av Skøyengardene kunne ta over. Men det ble Bjertnes. På denne tida ble skyssen ordnet etter skyssloven fra 1816. Alle gardene hadde skyssplikt. Men plikten varierte med skylda: Større garder skulle skysse mer enn små. Gardene rundt hvert skysskifte var organisert i et skysslag. I bygda vår var det to slike lag, men en del av gardbrukerne i Søndre Nittedal var med i skysslaget på Skrimstad i Skedsmo. Omkring 1840 var det blitt enklere både for skysskaffer og skysspliktige fordi man hadde gått over til dagskyss. Det vil si at de skysspliktige hadde sine faste dager hvor de måtte holde seg klar med hest og vogn eller slede, og så var de fri i lange perioder. Skyssplikten ble oppfattet som en byrde. Det kan vi se f eks. i oktober 1838. Da gikk forvalter Wiederberg på Verket sterkt inn for at skysskiftet på Harestua skulle flyttes tilbake til Hakadal (Bjørnholt). Men det gikk bøndene mot, fordi det ville være å pålegge dalens skysspliktige større byrder. Bakgrunnen for misnøyen var selvsagt at hestene kunne brukes mer fornuftig i skogen og på jorda enn i skyssen, når betalinga ikke var høyere enn den var. Her spilte det også en rolle at bøndene ville tjene mer på å kjøre plank fra sagbruka til byen, enn på å vente eller kjøre i skyssen. Dessuten irriterte embedsskyssen stort. Alle embetsmenn hadde krav på skyss. Den ble betalt som annen skyss, men embetsmenn fikk oftest refusjon for flere hester enn de hadde betalt for. Sjøl om skyssinga var enklere enn før, brukte de reisende mye tid på å vente. I 1850- og 60åra intensiverte derfor myndighetene arbeidet med å gjøre skyssen raskere. Lokale myndigheter fikk større muligheter til å regulere skysslaga, og det ble gitt større tilskudd fra sentrale myndigheter. Myndighetene ville at skysstasjonene skulle bli såkalte faststasjoner, hvor hest og kjøretøy sto klar for den reisende. Det ble ordnet på den måten at skysskafferen tok på seg skyssinga for hele skysslaget for en viss tid. Som gjenytelse fikk han da en årlig godtgjøring av de skysspliktige. I tillegg fikk skysskafferen tilskudd fra amt og stat. Men viktigst var inntekta fra sjølve skyssinga. Ved overgang Etter hvert gikk man over til faste stasjoner også i bygda vår. Således kan vi i oktober 1856 lese i formannskapets protokoll: Fogderiets Skrivelse af 18de Septbr. Sidstleden, hvori meddeles, at den mellem Jens Gulbrandsen Norby og de skydspligtige under Stationen (. . .) oprettede Contract om Faststationshold paa 5 Aar, fra 1. Januar 1857 at regne, imod en Godtgjørelse af 50 Spd, der udredes af Skydslauget, under ten August d.A af Amtet er approberet. Det virker som man var forholdsvis fornøyd med tingenes tilstand omkring 1860. I februar 1861 svarer nemlig formannskapet på et spørsmål fra fogderiet om det vil være fornuftig å legge skyssvesenet under amtet: Da her i dette Præstegjeld findes 1 fast Station og 1 Tilsigelsesstation, som man har Haab om mod rimelig Godtgjørelse, ‑ at faae ordnet til fast Station, uredens en større Deel af Hovedsognet dessuden er henlagt under Skrimstad, - og denne Ordning af Skydsforholdene ikke giver Grund til Klage eller til at ønske nogen Forandring (. . .) Dessuten vil ikke formannskapet ha noen forandring, fordi de tror en nyordning vil bli dyrere. I oktober samme året gikk kommunepolitikerne våre mer aktivt til verks: Communebestyrelsen bevilger 12 sk. - er tolv Skilling pr. Skylddaler til Oprettelse af faste Stationer i Nitedal og Hakedal samt til Dækning af de Bidrag, som af enkelte Gaarde i Nittedal for Tiden pligter til Skydsstationen Skrimstad i Skedsmo. Det bemerkes, at denne Bevilling kun gjelder for det Tilfælde, at fast Station ogsaa oprettes i Hakedal. Fire år seinere ble så de gardene som var lagt til Skrimstad, overført til «Nordby Skydslag». I februar 1867 slår kommunebestyrelsen fast at det hele Præstegjæld utgjør et Skydslag (enten der er tien eller to Stationer), og saaledes at det Bidrag der udfordres til Stationerne, utlignes Ligeligt paa hver Skylddaler over det hele Præstegjæld. Vedtaket gjaldt personskyssen. For transportskyssen skulle det stadig være to skysslag, ett for hvert sogn. Den første faststasjonen i Hakadal lå hos Lars Larsen på Haug. Etter at systemet med faststasjoner var innført, er det de stadige «accorderingen> om tilskudd og andre betingelser som preger de sakene som har med skyssen å gjøre. Typisk i så måte var det da kommunebestyrelsen i november 1867 skulle fornye kontrakten med Lars Haug. Hans betingelser for å fortsette «ansaaes at være temmelig høie». Communebestyrelsen valgte derfor Olaus og Christian Strøm og Johs. Løvstad til å «accordere» med Haug, eller finne en annen til å overta stasjonsholdet. Det endte med at Haug fortsatte, med et årlig bidrag fra kommunekassen på 15 Spd. Omkring 1870 ble stasjonsholdet i Hakadal tatt over av Hans Jensen Kappelsrud. I 1873 ble det også opprettet skysstasjon på «Gaarden Aaneby», hos Gulbrand Thoresen. I Nittedal ble faststasjonen flyttet tilbake til Bjertnes etter at den nye sjåseen var tatt i bruk. I 1877 overtok Jens Dam drifta der. Både fra Kappelsrud og Bjertnes kom det nesten årlig brev om å få forhøyet «Stationsgodtgjørelsen». 1 1874 skrev Hans Jensen bl.a. 
medens Hestene i disse Tider skaffe sine Eiere betydelige Indtegter, er jeg forpligtet til stadig at holde tre Heste staaende for det Tilfelde, at Skyds skulde indtreffe. Mye tyder på at han hadde rett. For det var svært vanskelig å få andre til å ta på seg slikt stasjonshold. Det var også slik at inntektsgrunnlaget på stasjonen ble mindre da postskyssen forsvant i begynnelsen av 1870-åra. Dessuten skal vi huske på at stasjonene også levde av å skjenke vin og øl. Men her slo kommunebestyrelsen inn på en strengere linje etter hvert. Det ble ofte bestemt at stasjonsholderen bare fikk skjenke til folk som bodde lenger unna enn 5 km. Fram mot århundreskiftet skjedde det flere ganger at det ikke ble utdelt skjenkebevilgning i det hele tatt. Bygda var tørrlagt, i prinsippet. I 1893 sa Jens Damm opp. På anbudsmøtet forlangte han kr. 800 mot tidligere kr. 300. Fogden syntes at kr. 800 ble vel mye for «3 låste Heste». Dessuten bemerket han: efter Optælling i Skydsbogen har Antallet af udgaaende Heste i 1 Aar udgjort 224 eller 4 i Ugen og skulde der efter dette antages at 2 faste med 2 reserver-Heste kunde ansees fuldstændig tilstrækkelig. Det hele endte med at Jens Damm fortsatte, med to faste hester og en årlig godtgjørelse på kr. 650,- I 1894 overtok Jens Haug stasjonsholdet i Hakadal. Fem år seinere vedtok herredsstyrelsen at skysstasjonen på Bjertnes midlertidig skulle nedlegges. De syntes den ble for dyr, og trodde at behovet ville bli mindre når jernbanen kom i drift. « [ Aar 1841 ] . Løverdag den 23de Octb. kl. 2 Ertermiddag samledes» formannskapet på Bjertnes. Det skulle velges ordfører. Consul Semb på Aas ble valgt, og så leser vi i protokollen: Da såvel Fogden som Lensmanden bliver at communisere dette Valgs Udfald, opstod Spørgsmaal om Maaden hvorpaa denne og lignende Meddelelser skulle befordrer til vedkommende. Saasom ingensomhelst offentlig autoriseret BefordringsMaade for Breve finder Sted fra Postaabneriet i Skedsmoe gjennem Nitte og Hakedalen, besluttede Formandskabet at anmode Fogden om at foranstalte et Postbud der ugentlig kan overbringe, indtil Kappelsrud i Hakedalen, de til Skedsmoe Postaabnerie ankommende Breve og at medtage tilbage hvad der fra Bygden maatte ønskes befordret dit. På formannskapets møte 1. juledag er saken oppe igjen. Fogderiet har gitt beskjed om at dette må man «indgaae til hans Mayestæt med Ansøgning om». Formennene beslutter da å utsette det hele til de har hørt «Rpresentanternes» mening. Spørsmålet var nemlig om «Bygden bør udrede det Nødvendige til Saadant Postbuds Ansættelse». Vi kan ikke se at representantene har diskutert problemet i noe møte, men det har sikkert skjedd underhånden. Og allerede 25. januar 1842 gjør formennene i sitt møte på «Kirkebye i Hakedalen» et positivt vedtak i saken: «I Anledning af den i dag i det combinerede Formandskab fattede Beslutning, at tildele Peder Jensen Haugseye, en forøget Understøttelse for at være Brevdrager for Sognet, nemlig 2 Tønder Havre og 20 Species mod Forpligtelse at gage 1 Gang ugentlig mellom Aas i Hakedalen og Skedsmoe Postaabnerie, fattedes den Bestemmelse at Peder Jensen begynder sin Tour med første Fredag i Februar, saaledes at han afhenter Brevene paa Aas Tordag Aften, forhører efter Brevskaber paa Kirkeby, Berg, Rotnæs og Nittedals Prestegaard, hvilke han frembringer til Skrimstad Fredag Middag og der affordrer Postaabneriet de til Præstegjældet indløbne Breve, hvilke han bringer tilbage og alleverer paa de nævnte Stoppestæder.» Dermed var en fattigunderstøttet husmann ansatt som bygdas første brevdrager eller postbud. 
I 1854 sa Peder Jensen opp jobben p.g.a. «Svagelighed». Da bestemte formannskapet seg for å «indgaae med Andragende» om å få det offentlige postvesen utstrakt også til bygda vår. Man tenkte seg et poståpneri ved prestegården og et annet «midt i Hakedalen». Det naturlige var stadig at posten kom hit fra Skedsmo. Men hvis det ikke gikk, mente formannskapet «at den bergenske Post, den ene Gang om Ugen kunde befordres gjennem Nitedalen istedetfor over Ringeriget». Men Departementet for det Indre fant «ikke tilstrekkelig Grund til at bevilge offentlig Postgang» hit. Dermed var det å kunngjøre stillingen som kommunalt postbud ledig. Det endte med at Peder Jensen fortsatte for 10 Spd. i året. Peder Jensen ga seg for godt året 1855. Etter han var det mye gjennomtrekk i jobben og stadige problemer. I desember 1856 kan vi lese: Da Postbudet Ole Olsen aldeles har ophørt med at gaa med Posten, var man nødt til at indsætte en anden i denne Bestilling. I slutten av 1850-åra forsøkte man igjen å få regjeringen til å skaffe også Nittedal og Hakadal «fri Postgang». I 1860-åra ser det ut til at postgangen ble bedre; som vi har sett, tok stasjonsholderne seg av postskyssen. I begynnelsen av 1870-åra fikk vi så offentlig postforsendelse hit, en gang i uka. 11875 ba kommunen om at dette måtte bli forbedret til to ganger i uka. Det ble godtatt, nå av Marine og Post Departementet. Det var da to poståpnerier, ett i hvert sogn. | 
